Vakkert og vanlig

Det siste halvannet år har vært ganske uvanlig. Og det fikk meg til å innse igjen at det vanlige og hverdagslige må elskes og verdsettes.

Når vi vokser opp, blir vi fortalt at det å være vanlig er veldig forferdelig. Du foretrekker å være populær, berømt eller spesiell.

Vi måtte feste og ha mange venner og sosialisere med disse venner og være forbundet med hverandre og ha på oss trendy spesialklær som understreker vårt unike, mens vi i mellomtiden må gjøre alt for å sikre at vi ikke ved et uhell faller utenfor. Å være annerledes er jo det verste som kan skje!

Det er så mye vi tar for gitt. Ting vi klager på når de egentlig er så spesielt. Bare de vanlige tingene… Mens de gjør livet vakkert og dyrebart og spesielt.

Hvis du ikke kan sette pris på det vanlige, hva nytter det da? Nei, jeg tar ikke til orde for å sitte apatisk under et teppe hele vinteren, selvfølgelig ikke. Eller aldri å opprette eller forbedre noe igjen.

Men uansett hvor storslått og overbevisende du gjør det, til slutt blir alt normalt, og da trenger du noe annet utenfor deg selv for å føle deg bra.

Etter min mening bør ting tilføre noe til et allerede tilfreds liv, i stedet for å ha alle de tingene utenfor (som vi ikke har kontroll over) som grunnlag. For da er vi aldri fornøyde. Det er alltid noe nytt. Vanligvis rett rundt hjørnet, rett utenfor rekkevidde. Det vi leter etter for alltid. Uten å se all skjønnheten som skjer rett under nesen. Hvis vi bare ville se det!

Det er viktig for meg å være fornøyd med lite. Fordi de enkle tingene er de vakre tingene.

Det er så mye skjønnhet i hverdagen når vi slipper ideen om at livet ville være storslått og overbevisende. Hvis du kan nyte en tur rundt blokken, henge opp tøyet, en tur, et enkelt måltid, så er livet mer tilfredsstillende enn når du lever livet som dette samfunnet presenterer deg. Og det sparer deg enormt mye bry.