(For English scroll down)

Som mange andre har jeg et hat-kjærlighetsforhold til teknologi. Ja, det er enkelt og ja, det er fryktelig distraherende fra det virkelige livet. Det er sårbart, ikke ufeilbarlig og det er stadig mer påtrengende i hverdagen.

Jeg vokste opp på åttitallet og internett var ikke ute ennå. Med mindre du traff noen, hadde du ingen anelse om hva de gjorde. Da jeg møtte mannen min, skrev vi brev til hverandre. Det tok to dager før den nådde ham. Han måtte lese brevet og så skrive et brev tilbake. Det tok også to dager før det brevet nådde meg. Så det kunne lett ta en uke før jeg hørte fra min kjære.

Jeg husker også hvordan hele klassen dro til det store biblioteket for sammendrag. Nå kan sammendrag enkelt lastes ned. Men er det bedre å være alene på rommet på PC-en enn å gå til det vakre biblioteket i sentrum med alle andre? I dag kalles det "munkemodus" å stenge ute alle disse pc og mobil distraksjonene. For 30 år siden var det bare hverdagen. Jeg elsker munkemodus. Jeg liker stillhet mer enn jeg liker noen input, uansett hvor vakkert det er.

Jeg oppsøker i økende grad stillheten. Drikker en kopp kaffe i stillhet hver morgen. Uten å skrive, snakke og lytte. La telefonen og PC-en stå inne når jeg går utenfor for å sitte og fokuser på verden rundt meg i stedet for andres liv og historier.

Måten folk har begynt å bruke telefonene sine som ekstern lagring er bekymringsfull. Hvis du vil leve med mindre teknologi, er papir og ditt eget minne dine beste verktøy. Det, og et enklere liv generelt. Hvis du spiser ekte mat og lytter til kroppen din, trenger du ikke en app for å spore makroene dine. Hvis du har færre forpliktelser, trenger du ikke en kalender som du kan synkronisere med hele familien. Det er greit å ikke vite at presidenten i Zimbabwe viser seg å være korrupt og at den nye regjeringen er like råttent som de forrige trettisyv.

Det er enda bedre å ikke være alltid tilgjengelig. Hva er poenget? Hvor ofte skjer noe forferdelig fordi du var utenfor rekkevidde et øyeblikk? Hvor ofte skjedde det tidligere? Sjelden eller aldri. Alt kan vente.

Det går ubemerket hen, men alt vi ser, hører og leser ‘lærer’ hjernen vår noe og mengden informasjon som når oss forblir gigantisk i forhold til mengden vi har utviklet oss som art.

Det er på tide at vi begynner å leve våre egne liv.

A quiet life, monk mode and digital minimalism

I have, like many people, a love-hate relationship with technology. Yes, it is easy, and yes, it is terribly distracting from real life, it is vulnerable, not infallible and it is increasingly intruding on our daily lives.

I grew up in the eighties and the internet did not exist yet. Unless you bumped into someone, you had no idea what they were doing. When I met my husband, we wrote letters to each other. It took two days for it to reach him. He had to read the letter and then write a letter back. That letter also took two days to reach me. So it could easily take a week before I heard from my love.

I also remember how we went to the big library with the whole class for summaries. Nowadays, summaries can be downloaded in no time, but is it better to be alone in your room on the PC than to go to the beautiful library in the city centre with everyone? Nowadays, shutting out all those distractions on the pc or phone is called ‘monk mode’. 30 years ago that was just everyday life. I like monk mode. I like silence more than I like all the input, no matter how beautiful it is.

I increasingly seek out silence. Drinking a cup of coffee in silence every morning. Without writing, talking, listening. Leaving my phone and my PC inside when I go outside to sit and focus on the world around me instead of the lives and stories of others.

The way people have started using their phones as external memory is worrying. If you want to live with less technology, paper and your own memory are your best tools. That, and a simpler life in general. If you eat real food and listen to your body, you don’t need an app to track your macros. If you have fewer commitments, you don’t need a calendar that you can sync with the whole family. It’s okay not to know that the president of Zimbabwe is corrupt and that the new government is just as rotten as the previous thirty-seven.

It is even better not to be reachable all the time. What is the point? How often does something terrible happen because you were out of reach for a moment? How often did that happen in the past? Rarely to never. Everything can wait.

It goes unnoticed, but everything we see and hear and read ‘teaches’ our brain something and the amount of information that reaches us remains enormous in relation to the amount with which we have evolved as a species.

It is time for us to start living our own lives.

© Copyright psyke59gradernord.com