(For English scroll down)

Forandring er kaos. Å gi slipp er noen ganger smertefullt, men nødvendig, og ikke bare når det kommer til ting... Men når det er borte, viser livet uten det å være mye mer behagelig.

Innse at du lever i nuet og at det ikke er noen vits i å holde fast ved det som en gang var, eller det som kanskje ikke er i fremtiden. Noen ganger må du innse at det du alltid tenkte om noen ikke var riktig. Å gi slipp på et bilde. Fra deg selv, fra en annen, fra hvordan du synes situasjonen burde være. Noen ganger viser folk sine sanne ansikt.

Noen ganger tenker du kanskje at problemene dine ikke er på langt nær så ille som du trodde. Men du trenger ikke å marginalisere problemene dine bare på grunn av det. Problemene dine er veldig vanskelige for deg. I dette øyeblikket. Veien til helbredelse eller bedring finner man ikke ved å tenke: "Jeg burde ikke klage fordi han i det minste aldri slo meg", eller noe sånt.

Godta, og gå videre. Mannen er så herlig lett. "Du bør bare ikke bekymre deg for det." Og han har akkurat rett. Sånn er det faktisk med alt. Livet går ikke alltid slik vi vil ha det. Jo hardere vi klamrer oss, jo mer lider vi.

Vi er ikke ansvarlige for andres problemer, akkurat som andre ikke har ansvar for oss. Det er ingen vits i å holde på ting. La det gå: irritasjonen, forbauselsen, vantroen, behovet for å diskutere ting igjen. Det har blitt diskutert, vurdert, akseptert og det er det. Det er ingen vits i å bære rundt på ting lenger.

Omverdenen vil gjerne kunne se på utseendet vårt om vi er konservative eller kunstneriske, har dyr smak, tjener mye penger, er litt tverr, hva vårt favorittfotballag er, om vi er technerder eller spirituelle, osv. 

Samfunnet spiller smart på våre dypeste ønsker og frykt mens vi innser det ikke engang. Folk må ikke synes jeg lukter rart og hoppla, bind med utvilsomt svært usunn blomsterparfyme og kreftfremkallende anti-perspirant deodorant. Folk skal se meg som attraktiv og at jeg har et lummert utseende og hoppla, ytterligere 150 nok for den 54. mascaraen. Folk må ikke tro at jeg ikke vet hva som er på moten og hoppla, nok en tur til Primark. Hadde jeg bare hatt et langbord på et fint kjøkken, ville jeg hatt mange venner som ville komme og spise med meg og vips, et halvt million for større kjøkken og bord, men det kan du heldigvis betale for på tretti år. Folk må ikke synes jeg er billig og hoppla, merkevin, fancy øl, merkejuice, merkekjeks, merketoast og snacks fra catering til de besøkende. Hvis jeg bare hadde en fin bil, så ville jeg funnet en kvinne som ville finne meg interessant, og vips, ny bil pluss lån. Alt for å passe inn.

Hvordan kan du ‘være deg selv’ når du gjør alt for noen andre og alle dine avgjørelser er basert på det som er vanlig?

Jeg synes det er vakkert å se mennesker som, med minimale ressurser, sørger for livets nødvendigheter som til syvende og sist utgjør lite mer enn mat, husly, varme og noen å elske - resten er luksus!

Change is hard

Change is chaos. Letting go is sometimes painful but necessary and not just in terms of stuff… But when it’s gone, life without it turns out to be a lot more pleasant.

Realise that you live in the now and that there’s no point in holding on to what once was, or what may or may not be in the future. Sometimes you must realise that what you always thought about someone was not right. Let go of an image. Of yourself, of someone else, of how you think the situation should be. Sometimes people show their true face.

Maybe you sometimes think that your problems are not nearly as bad compared to what you believed. But you don’t have to marginalise your problems for that reason. Your problems are bad for you. Right now. The path to healing or wholeness is not found by thinking ‘I shouldn’t whine because at least he never hit me’ or something.

Accept it, and move on. My husband is so wonderfully easy. ‘You just shouldn’t worry about it.’ ‘Then you just ignore them.’ And he’s right. That’s how it is with everything. Life doesn’t always go the way we want it to. The harder we hold on, the more we suffer.

We are not responsible for someone else’s problems, just as others are not responsible for us. There’s no point in holding on to things. Let it go. The annoyance, the wonder, the disbelief, the need to discuss things again. It’s been discussed, thought about, accepted and that’s it. There’s no point in carrying things around any longer.

The outside world would like to be able to tell from us whether we’re conservative or artistic, have expensive taste, earn a lot of money, are a bit contrary, what our favourite football club is, whether we’re tech nerds or spiritual, etc.

Society cleverly plays on our deepest desires and fears… and we don’t even realise it. If only people don't think I smell weird and hoopla, we stuff sanitary towels with undoubtedly very unhealthy floral perfume and carcinogenic antiperspirant deodorant in our underwear. If only I'm more attractive and have a sultry look and hoopla, another 15 euros for the 54th mascara. If only they don't think I don't know what's in fashion and hoopla, another trip to Primark. If only I had a long table in a nice kitchen, then I would have a lot of friends who wanted to come and eat with me and hoopla, fifty thousand for a bigger kitchen and table but luckily you can pay that off in thirty years. If only they don't think I'm cheap and hoopla, branded wine, branded beer, branded juice, branded biscuits, branded toast and antipasti from the caterer for the visitors. If only I had a nice car, then I'll find a woman who finds me interesting, and hoopla, new car plus loan. Anything to fit in.

How can you be yourself when you do everything for someone else and all your decisions are based on what is customary?

I find it beautiful to see people who, with minimal resources, provide for the necessities of life that ultimately amount to little more than food, shelter, warmth and someone to love for everyone - the rest is luxury.

© Copyright psyke59gradernord.com