(For English scroll down)

Jeg føler at den digitale verden i økende grad blir en felle. Instagram endret seg fra et sted hvor alle kunne legge ut bilder av hagegnomen sin eller en vellykket ferie/eplepai/strikkede sokker til et monster som tilegner seg opphavsretten til bildene dine, gjør alt det kan for å holde deg distrahert så lenge som mulig og bruker alvorlig personvernkrenkende teknikker for å betjene kundene sine, annonsørene, så best som mulig på brukerens bekostning.

I det siste har jeg redusert tiden jeg bruker på internett ytterligere. Jeg slår fortsatt opp noe nå og da, men så lite som mulig.

Telefonen min holdt oversikt over hvor mange skritt jeg tok og fortalte meg hver mandag hvor mange minutter jeg hadde brukt telefonen de siste dagene. Den ble en kilde til stress hvis jeg ikke drakk nok. Søvnen min ble en kilde til stress hvis jeg tydeligvis ikke fikk nok dyp søvn.

Uten all denne støyen må vi se oss rundt og se hva vi gjør. Hva slags verden vi har skapt. En verden som jeg knapt kjenner igjen lenger når jeg sammenligner den med for 25 år siden. Jeg savner den verdenen.

Den langsommere verden, hvor du måtte møte noen for å vite hvordan de hadde det (og selv da visste du ikke hva de skulle spise til middag). Verdenen hvor barn gikk på biblioteket for å lage en oppgave, i stedet for å se på Wikipedia eller spør ChatGPT. Verdenen hvor du måtte forlate huset hvis du ville se en bestemt film. Verdenen hvor ikke alt var tilgjengelig med et museklikk. Verdenen hvor menneskelig grådighet fortsatt var noe begrenset. Verdenen hvor folk uten mobiltelefoner gjorde avtaler og fortsatt klarte å finne hverandre. Verdenen hvor du fortsatt opplevde de vakre øyeblikkene uten skjerm og barn i barnevogn så ansiktene til foreldrene sine i stedet for baksiden av en telefon. En verden uten influensere som solgte deg mikroplast-spredende skrubb produkter og uten folk som iscenesetter hele livet sitt for kameraet for å bevise at de har et så fantastisk enkelt liv, for å se på meg mens jeg mindfullt går gjennom denne blomsterengen...

«Vi kan ikke gå tilbake i tid», sier folk, og ja, litt etter litt blir vi mer avhengige. Jeg «må» kjøpe togbillett via appen hvis jeg vil til Oslo, fordi de er 50 kroner dyrere på toget. Noen ganger sendes pakker til en pakkeboks som bare kan åpnes med en app. Hvis jeg vil parkere bilen, trenger jeg en app, og hvis jeg må betale for parkering, trenger jeg bankappen.

Men den digitale verden er ikke en verden jeg vil leve i. Selv om resten av verden gjør det. Jeg vil ikke outsource hukommelsen min til Google, men huske ting selv. Jeg vil ikke alltid måtte vite ting. Jeg vil spise uten at noen forteller meg at grønnsaker vil drepe meg, og noen andre at jeg trenger grønnsaker for å unngå å bli syk.

Away from the digital world

I feel like the digital world is increasingly becoming a trap. Instagram changed from a place where everyone could post pictures of their garden gnome or a successful holiday/apple pie/knitted socks to a monster that appropriates the copyright on your photos, does everything it can to keep you distracted for as long as possible and uses seriously privacy-violating techniques to serve their customers, the advertisers, as best as possible at the expense of the user.

Lately, I have reduced the time I spend on the internet even further. I still look something up now and then, but as little as possible.

My phone kept track of how many steps I took and told me every Monday how many minutes I had used my phone the past few days. It became a source of stress if I didn't drink enough. My sleep became a source of stress if I apparently didn't get enough deep sleep.

Without all that noise we have to look around us and see what we are doing. What kind of world we have created. A world that I hardly recognize anymore when I compare it to 25 years ago. I miss that world.

That slower world, where you had to meet someone to know how they were doing (and then you still didn't know what they were having for dinner). The world where children went to the library for a paper, instead of to Wikipedia or ChatGPT. The world where you had to leave the house if you wanted to watch a certain film. The world where not everything was available with a click of a mouse. The world where human greed was still somewhat limited. The world where people without cell phones made appointments and still managed to find each other. The world where you still experienced the beautiful moments without a screen and children in a stroller saw the faces of their parents instead of the back of a phone. A world without influencers who sell you microplastic-spreading scrub-daddy products and without people who stage their entire lives for the camera to prove that they have such a wonderfully simple life because look at me mindfully walking through this flower meadow...

‘We can’t go back in time’, people say, and indeed, bit by bit we are becoming more dependent. I ‘have to’ buy a train ticket via the app if I want to go to Oslo because they are 50 kroner more expensive on the train. Sometimes parcels are sent to a ‘pakkeboks’ that can only be opened with an app. If I want to park the car, I need an app and if I have to pay for parking, I need the banking app.

But the digital world is not a world I want to live in. Even if the rest of the world does. I don’t want to outsource my memory to Google. I want to remember things myself. I don’t want to always have to know things. I want to eat without someone telling me that vegetables will kill me and someone else that I need vegetables to avoid getting sick.

© Copyright psyke59gradernord.com