(For English scroll down)

Par kommer alltid for sent til parterapi. De har allerede prøvd, håpet og holdt ut mye. Tiden er imot deg i terapi; jo senere du kommer, desto mer arbeid med gjenoppretning er nødvendig. Vanligvis er det mannen som blir fullstendig overrasket over alvoret og hvor uopprettelig situasjonen er. Menn ser ofte ikke parforholdskrisen komme i det hele tatt. Hvordan er det mulig? Etter min erfaring er det på grunn av begge partners holdning.

Mannen jobber ofte hardt. Utenfor hjemmet. Noen ganger også på huset, i form av oppussing. Med de beste intensjoner, for familien sin. Til tross for hans harde arbeid, er kona stadig mer misfornøyd, klagende eller humørsyk. Han forstår det ikke. Det er aldri bra. 

Han er opptatt og tenker at når huset er ferdig/barna er eldre/bedriften er i gang/… (fyll inn), vil ting bli bedre igjen. Da vil det være mer tid. Han er for tiden opptatt med å utmerke seg på andre områder. Bevise seg selv. Han legger sine egne planer. Misnøyen hennes får ham til å prøve hardere på det han allerede gjorde. Hun tar seg av husarbeidet og barna mer enn ham. Han har mindre tid til det. I helgene trenger han virkelig å komme seg (eller gjøre småjobber eller jobbe). Kona hans blir ofte alene med barna.

Hun ville ha terapi, men han nektet. Det var ikke nødvendig, det var ikke noe for ham. Tross alt hadde de opphetede kranglene allerede stilnet for en stund siden. Så plutselig faller en bombe: hun er ikke lenger villig til å være sammen med ham. Hun vil bare snakke med ham i terapi. Han våkner og går i krisemodus. Forholdet er nå prioritet nummer én. De kommer til terapi sammen.

Kvinnen prøver å få mest mulig ut av livet. Hun ønsker en karriere og å være en god mor for sine (små) barn. Hun synes også det er viktig å være kreativ, se bra ut, ha sosiale kontakter og kunne trene.

I starten er hun positiv til ekteskapet eller forholdet til mannen sin. I begynnelsen var hun sterkt tiltrukket av ham. Hun følte en følelse av å komme hjem. Over tid avtok denne tiltrekningen, og det handlet mer om en følelse av kjærlighet og relasjonsevner på begge sider. Da barna kom, oppsto mer utfordrende situasjoner, som arbeid, gjenoppbygging av hjemmet og omsorg for og oppfostring av barn.

Kvinnen er vant til å bære mye vekt. Først når hun virkelig ikke klarer det lenger, ber hun om hjelp. Tross alt ønsker hun ikke å være en byrde og ønsker å bevise at hun er uavhengig og sterk. Men hvis mannen hennes ikke svarer passende på spørsmål, vil hun søke en vei ut. Dette skjer ofte stille og ubemerket. Så: «Glem det.» Hun vil gå videre. Hun flytter oppmerksomheten sin til barna, vennskap, arbeid, sport eller hobbyer.

Langsomt trekker hun seg følelsesmessig tilbake fra forholdet til partneren sin. Familien ser mot omverdenen fortsatt komplett ut. I virkeligheten er det en økende fremmedgjøring mellom foreldrene. Det som ofte skjer da, er at barna utvikler atferdsproblemer.

Og så kommer de til meg for terapi.

Ofte er det kvinnen som, i tillegg til jobben sin, må ta vare på barn og husholdning. Hun føler seg ikke tilstrekkelig støttet og sett av partneren sin. Så gjør hun oppgjør: Hva vil hun egentlig tape hvis hun drar? Hun føler seg definitivt alene og ser partneren sin først og fremst som et annet barn i huset. Hun har ikke noe håp om forandring. Hun lengter etter fred og kjærlighet. Noen ganger ser hun for seg en annen fremtid gjennom en kollega eller nabo som tar seg tid til henne, gir emosjonell støtte og lytter. Hun ønsker å forlate forholdet på jakt etter et bedre.

Hva nå?

Før du avslutter forholdet, bør du vurdere om du selv opplever stress eller personlige problemer. Kanskje du kan lære å håndtere disse personlig i stedet for å ta det ut på partneren din. Dette vil forbedre lykken i forholdet deres! Hva er det som får deg til å føle deg ulykkelig i forholdet? Hva kan dere gjøre for å bli fornøyd med forholdet igjen? Jobb sammen for å forbedre det!

Det er fristende å tro at andres forhold er rosenrødt. På sosiale medier ser man ofte det perfekte bildet. Hvis du deretter sammenligner dette med ditt eget forhold, kan du bli usikker. Forholdet deres er ikke lykkelig og perfekt i det hele tatt.

Dette er en stor fallgruve! Sannsynligheten er stor for at du har urealistiske forventninger til et forhold. Forhold er ikke alltid enkle, morsomme eller spennende. Hvordan dere løser disse konfliktene og kommuniserer med hverandre er avgjørende. Hvordan gjør dere deres behov tydelige for hverandre? Det er viktig at par lærer å snakke med hverandre. Del hva som skjer, vis ekte interesse, kjærlig oppmerksomhet og takknemlighet, og snakk om deres ønsker og behov.

Hold dere unna negativitet! Sarkasme, negativitet og andre mørke følelser har en svært negativ innvirkning på forholdet deres.

• 100 % ærlighet og åpenhet er viktig i et forhold. Ingen skjulte agendaer eller hemmeligheter.
• Ta fatt på utfordringer sammen.
• Skap minner, berør hverandre kjærlig, fortsett å bli forbløffet og behandle hverandre med respekt.

When your relationship seems to be over

Couples always arrive too late for relationship therapy. They've already tried, hoped, and endured a lot. Time is against you in therapy; the later you arrive, the more recovery work is needed. Usually, it's the man who is completely surprised by the seriousness and irreversibly of the situation. Men often don't see the relationship crisis coming at all. How is that possible? In my experience, it's because of the attitude of both partners.

The man often works hard. Outside the home. Sometimes on the house as well, in the form of renovations. With the best intentions, for his family. Despite his hard work, his wife is increasingly dissatisfied, complaining, or moody. He doesn't understand it. It's never good.

He's busy and thinks, when the house is finished/the children are older/the business is up and running/… (fill in the blank), things will be better again. Then there'll be more time. He's currently busy excelling in other areas. Proving himself. He's making his own plans. Her dissatisfaction makes him try harder at what he was already doing.

She takes care of the housework and the children more than he does. He has less time for that. On weekends, he really needs to recover (or do odd jobs or work). His wife is often left alone with the children.

She wanted therapy, but he refused. It wasn't necessary, it wasn't for him. After all, the heated arguments had already died down a while ago. Then suddenly a bombshell falls: she's no longer willing to stay with him. She only wants to talk to him in therapy. He wakes up and goes into crisis mode. The relationship is now priority number one. They come to therapy together.

The woman is trying to get the most out of life. She wants a career and to be a good mother to her (young) children. She also finds it important to be creative, look good, have social contacts, and be able to exercise.

Initially, she's positive about her marriage or relationship with her husband. In the beginning, she was strongly attracted to him; she felt a sense of coming home. Over time, this attraction waned, and it became more about a sense of love and relationship skills on both sides. When the children arrived, more challenging situations arose, such as work, rebuilding the home, and caring for and raising children.

The woman is used to carrying a lot of weight. Only when she truly can't handle it anymore does she ask for help. After all, she doesn't want to be a burden and wants to prove herself independent and strong. But if her husband doesn't respond appropriately to questions, she will seek a way out. This often happens quietly and unnoticed. So: "Never mind." She'll move on. She shifts her attention to the children, friendships, work, sports, or hobbies.

Slowly, she emotionally withdraws from the relationship with her partner. To the outside world, the family is still complete. In reality, there's a growing estrangement between the parents. What often happens then is that the children develop behavioural problems.

And then they come to me for therapy.

Often, it's the woman who, in addition to her job, has to care for the children and the household. She doesn't feel sufficiently supported and seen by her partner. Then she takes stock: What will she actually lose if she leaves? She definitely feels alone and sees her partner primarily as another child in the house. She has no hope for change. She longs for peace and love. Sometimes she envisions a different future through a colleague or neighbour who does make time for her, provides emotional support, and listens. She wants to leave the relationship in search of a better one.

What next?

Before ending your relationship, consider whether you yourself are experiencing stress or personal problems. Perhaps you can learn to deal with these personally instead of taking it out on your partner. This will improve the happiness in your relationship! What is causing you to feel unhappy in your relationship? What can you do to be satisfied with your relationship again? Work together to improve it!

It's tempting to think that someone else's relationship is rosy. On social media, you often see the perfect picture. If you then compare this to your own relationship, you can become insecure. Your relationship isn't happy and perfect at all.

This is a major pitfall! Chances are you have unrealistic expectations of a relationship. Relationships aren't always easy, fun, or exciting. How you resolve these conflicts and communicate with each other is crucial. How do you make your needs clear to each other? It's important that couples learn to talk to each other. Share what's going on, show genuine interest, loving attention, and appreciation, and discuss your desires and needs.

Stay away from negativity! Sarcasm, negativity, and other dark emotions have a very negative impact on your relationship.

• 100% honesty and transparency are essential in a relationship. No hidden agendas or secrets.
• Take on challenges together.
• Make memories, touch each other lovingly, continue to be amazed, and treat each other with respect.

© Copyright psyke59gradernord.com