Når vi er barn, tror vi som barn, og gjør vi som barn. Den ene har en idé som en annen ikke ennå har tenkt på. Ingen barn er sjalu fordi han ikke har hatt denne ideen. Og den faller så godt i smaken til at den kommer til å bli utført. Selvfølgelig vil det ofte være et annet barn i gruppen som ikke tør, ser bjørn på veien eller har noe imot. Dette barnet blir sett som en pyse men velger likevel å bli med i gruppen.

Og så blir vi ungdom. Vi vil så snart som mulig bli rik på en enkel måte, ønsker å hjelpe andre mennesker, liker å leke med tall, løse problemer. Vi kommer til å velge: hva ønsker vi å være? Hva vill vi bli? De fleste av oss som leser dette har blitt psykolog. Men også innenfor psykologi er det en rekke retninger. Og etter en bachelor der vi trente med denne mangfold bestemte vi oss for å gjøre en master som mest tiltaler oss, som vi tror det er en rask måte å tjene penger på, eller som vi tror vi er best til å hjelpe folk med.

Og er vi uteksaminert får vi kanskje også en jobb. Som utdannet psykolog lærte vi hvordan vi skulle gjøre forskning, hvordan vi skulle skrive en avhandling/tesis, hvordan vi skal tolke resultatene av forskningen.

Forskning

Men plutselig, ut av ingenting, leser vi om en utdannet psykolog som har forsket funksjonen X. "Hm" tror journalistikken "Interessant. Dette er kanskje noe for vår avis". Så skriver den nasjonale avisen på mandag om forskningen av funksjonen X. Dette viser seg til å ha vært en 2-årig studie der forskeren/psykologen har sett på alle fordeler og ulemper. Hvor 10.000 mennesker har deltatt fra 5 forskjellige land.

På tirsdag, står denne nasjonalavisen full av sinne om forskningen. Sinne av forskerkollegaer/ psykologer som har ingenting å gjøre med forskningen. Psykologer som kanskje aldri har hørt om funksjon X. Psykologer som kommenterer på en negativ måte en undersøkelse der de ikke har hatt noen del i (!).

Hvorfor kunne vi som barn være begeistret av en idé og ble barn som hadde kommentar pyser mens en grundig undersøkelse blir knust av kollegaer? Har vi blitt pyser? Har vi som psykologer tiden til overs? Er det sjalusi at denne brytende forskning som er gjort av en annen mens vi ikke har kommet på ideen om å gjøre denne forskningen? Tror vi at vi kan si alt fordi vi har en master psykologi (kanskje i årevis), og derfor vet bedre? Er vi rigide i å holde oss til én tilnærming?

Visdom

Visdom kommer med alderen, sier de. Men for noen mennesker avtar visdom med alderen. Jo mer de utvikler, jo mer de kommer til å se ned på menneskene rundt dem. Og det er spesielt, siden det er nettopp bevis på nedgangen av alle verdiene som vi forbinder med fremskritt, visdom og "åndelighet": kjærlighet, aksept, medfølelse, toleranse, tillit.

Når jeg leser om en studie utført på denne størrelsen, er jeg glad! Så glad at denne psykologen har forsket, da trenger ikke jeg å gjøre det. Så glad at vi er en psykolog rikere igjen. Folk står på enorme ventelister for å bli hjulpet.

Hvorfor må vi gi en negativ kommentar? Og ikke misforstå meg, jeg snakker ikke om tilbakemeldinger, men over å avkrefte. Fordi kommentarene ikke blir gitt med en omtale hvordan undersøkelsen faktisk burde ha vært gjort. Vi vet nemlig ikke hvordan vi skulle ha gjort det. Vi vet bare at denne forskning ikke stemmer, men vi vet heller ikke hvordan det skal gjøres. Det eneste vi vet er å gi negative kommentarer.

Før du vet ordet av det, setter din personlige utvikling deg i isolasjon. I en subkultur som mener de vet hva som er "riktig". Som føler seg hevet over andre. Og det er ikke fremgang. Det er nedgang. Da blir du ikke klokere, da blir du snobbete.

Det betyr ikke at du må la være å omgi deg med mennesker som lever og tenker som deg. Dette er svært nyttig og inspirerende. Det betyr at du ikke ønsker å stenge ut resten av menneskeheten. At du ikke føler deg bedre enn andre. At du øver i kjærlig medfølelse overfor alle menneskene i livet.

Vær fornøyd

Psykologi er ikke en eksakt vitenskap. Vi har å gjøre med mennesker av kjøtt og blod som vi ikke kan putte i en boks eller kan feste et klistremerke på. Intet menneske er lik og intet menneske er i utgangspunktet feil. Og så har vi oss selv og vårt eget syn på ting også.

Alle kan lære deg noe. Hvor opplyst eller utviklet du anser deg selv. Du er ikke bedre, og den andre er ikke bedre. Dere er begge like stor, uansett hvilken livsvei dere velger. Så lå deg ikke for andre som tenker annerledes. Åpne deg selv og lær av hverandre.

Ved å sammenligne deg selv med andre som er bedre enn deg på noe, kan du oppleve frustrasjon, tristhet og en følelse av mindreverdighet. Kan vi ikke bedre som person, men enda mer som en psykolog, samarbeide, diskutere, la hverandre i sin verdi? Å være fornøyd føles mye finere!