Da jeg vokste opp lærte jeg at å være homofil er galt. Niesen min er lesbisk, og hennes mor ble beordret til å kaste datteren ut av huset. Bortsett fra min niese har vi flere personer som ‘faller for’ samme kjønn, eller som er trans, i vår krets.

Jeg deler ikke synet som jeg fikk med som del av min oppdragelse (og forresten, det er mye i oppveksten min som jeg ikke deler eller godkjenner nå). Folk er like. Vi er alle mennesker med alle de samme behovene. Vi ønsker å føle oss elsket, hørt og akseptert som vi er. Vi alle sliter med livet og vi alle nyter livet. Vi alle er laget av det samme material. Vi alle er på jakt etter mening. Hvor fint ville det være hvis vi verdsetter hverandre som vi er. Spesielt dem som oppfører seg på en måte du er uenig i. Folk er ikke deres atferd. Folk er. Og de gjør ting. Du kan mislike deres oppførsel, men du trenger ikke å mislike den personen som de er.

Også dine tanker om en annen bestemmer din holdning til denne personen. Dine ord kan si noe, men folk legger merke til kroppsspråk og de kjenner faktisk når du fordømmer dem.

Vi er ikke perfekte. Men når du åpner opp til den andre, vil vanligvis den andre automatisk være åpent til deg. Og det skaper tillit.

Å komme tilbake på synet at homofili er galt: å dømme er som gift. Når du dømmer, da sier du egentlig "Du er ikke godt nok slik du er, jeg aksepterer deg ikke, du må endre før du kan motta min godkjenning". Det er et svært smertefullt budskap. Et budskap som driver folk bort fra deg. La folk være som de er. Og lær å sette pris på folk av alle slag.