Et godt forhold

I årene med mannen (nå over 27 år) har jeg lært mye. Om hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Det gjør meg ikke til en ekspert, men siden folk ser på oss fra tid til annen som om vi kommer fra en annen planet (fordi: hvem kan holde på så lenge?) og spør oss nå og da hva vår hemmelighet er (vi virker fremdeles så forelsket), deler jeg min erfaring.

Først av alt: det hjelper ikke å sutre

Noen ganger var jeg sint på noe jeg ikke engang kunne sette ord på, men at jeg trodde mannen skulle forstå. Logisk ikke sant?

Vi ser ofte ikke hva menn "tåler" av oss kvinner. Urimelige PMS-dager, sutrer om en venn uten at vi ville høre løsningen hans, handle-i-butikk på en fridag...

Jeg spør noe, og hvis mannen ikke gjør det, gjør jeg det. Uten å bekymre meg for det. Problemet er at vi ofte forventer noe, uten å gjøre det kjent. Og så blir vi sint hvis forventningen ikke blir innfridd. Hvis jeg vil at mannen min skal gjøre noe (bortsett fra de tingene han allerede gjør), må jeg spørre, han er ikke klarsynt.

For det andre: Menn og kvinner er forskjellige

Vi vet at vi er forskjellige, og vi er begge gode på forskjellige ting. Vi utfyller hverandre godt. En tradisjonell arbeidsdeling passer oss godt. Jeg har det bedre med husholdningen, og han med å snakke foran store folkemengder.

Mer enn halvparten av unge norske kvinner foretrekker en mer passende arbeidsdeling. Kvinner ønsker ikke vanskeligere konkurranse fra arbeidsplassen, og menn vil ikke ha den vanskeligere oppgaven med å organisere husholdningen. Jeg synes at denne oppgavefordelingen bør være åpen for forbedring.

For det tredje: Gjør en innsats for hverandre

Jeg vet at mannen min liker å se meg i kjoler og høye hæler. Jeg vet hva han foretrekker å spise, så jeg lager det vanligvis, selv om det krever mer innsats.

Mannen min er så omtenksom. Hvis jeg vil kjøpe noe, lage noe eller hente noe et sted, trenger jeg ikke engang å spørre om det, han gjør det.

Jeg liker å være kona til mannen min. Jeg elsker ham intenst og tar ham og hans kjærlighet ikke for gitt. Og det gjør han heller ikke med meg. Jeg føler meg alltid spesiell med ham. De kaller det også "å jobbe på forholdet ditt", men det føles ikke som "arbeid", bare som kjærlighet.

For det fjerde: Ikke se på hva resten av verden mener er suksess

Tjene så mye og ha så lite tid at du kan kjøpe to biler, en hytte og en båt? På ferie med flyet seks ganger i året? Kan du kjøpe en støvsugerrobot, gressklipperrobot og gardinlukkende robot? Alltid travelt og opptatt? Barn på barnehage og SFO fra halv sju til fire? Nei takk, ikke nødvendig!

"Suksess" er for meg hvis jeg kan dra på ferie med mannen min utenom de vanlige ferietidene, der vi ikke er bundet til en egen hytte eller en båt. Når jeg våkner om morgenen og innser hvor glad jeg er med mannen ved siden av meg. Når vi drikker kaffe sammen på balkongen om morgenen.

For det femte: La den andre

LP-er, CD-er, CD-spillere, musikkbøker, kassetter, bøker for avslapning og for jobben - mannen har hobbyene sine. Jeg kan klage på det, men han er hans egen person, det er VÅRT hus og ikke mitt.

Han klager heller aldri over hobbyene mine. Og alle har rariteter. Å innse at du selv på ingen måte er perfekt, og at den andre personen også lever med det, sørger for at du ikke ser "feilene" til en annen person på den måten.

Til slutt: Ufullkommenheter og "dårlige" sider...

... er ikke der. Det er morsomme, irriterende eller fantastiske ting som bare gjør ham mer interessant, menneskelig og unik. Noen som gjør akkurat det du vil, ville være fryktelig kjedelig.

Hvis jeg vil at mannen skal forandre seg, må jeg også sørge for at jeg er verdig å forandre for. Han sier ofte når han ser når jeg rydder opp: "La være elskling, jeg skal gjøre det."

At noen ikke oppfyller dine ønsker på 100%, betyr ikke at du må endre dem. Det er enklere å endre deg selv.