(For English scroll down)

I sommer kom det en kvinne i hagen vår. Jeg kjente henne ikke. Det virket som om hun hadde gått seg vill, og jeg spurte om jeg kunne hjelpe henne. Hun sa at hun hadde et problem med sønnen vår. Jeg ble overrasket fordi sønnen vår var i Japan på den tiden. Så jeg spurte henne hva problemet var. Ja, sønnen vår kjører den sølvgrå bilen. Jeg fortalte henne at sønnen vår ikke kjører en sølvgrå bil, men en svart. Hun så seg rundt et øyeblikk, og det virket som om hun lurte på om hun kanskje var på feil sted. Jeg spurte henne igjen om hun kunne fortelle meg hva problemet var.

Det viste seg at hun var plaget av støy. Midt på natten og noen ganger tidlig om morgenen tutet en bil og spilte høy musikk, og den stoppet alltid foran huset vårt. Det var en sølvgrå bil. Hun bodde i en sidegate, og hvis det plaget henne, hvor mye trøbbel måtte vi da ha eller resten av nabolaget.

Det viste seg at «sønnen vår» faktisk var nabogutten som alltid gir beskjed når han har kommet hjem eller skal reise.

«Så det er ikke sønnen din?» spurte kvinnen. Nei, det var nabogutten. Hun ville vite om vi kjente ham godt fordi det at han bråket foran huset vårt ikke bare plaget oss (eller det trodde hun), men resten av nabolaget også.

«Er han tilbakestående? Er han en dum gutt?» I det øyeblikket følte jeg at samtalen gikk feil vei. Jeg foreslo henne at hvis hun hadde et problem med naboen vår, burde hun snakke med ham eller foreldrene hans i stedet for meg. Hennes svar var at hvis gutten var tilbakestående, ville hun absolutt ikke plage foreldrene hans med det, fordi de allerede hadde nok å forholde seg til ham.

Dette er bare noe jeg la merke til at folk gjør. Bør ungdom tiltales om oppførselen deres? Og skal det gjøres gjennom andre? Bør vi behandle ungdom over 15 med fløyelhansker? Skal vi gi dem frie tøyler til å oppdage ting på sin egen måte eller skal vi sette grenser for dem (og spesielt i denne alderen)?

Lar vi for eksempel barna våre eksperimentere med narkotika? Hvilke venner har barnet ditt? Er det helt normalt at de vennene eksperimenterer med alle slags ting? Vet du egentlig hvilke venner barnet ditt har? Eller er du som forelder for opptatt med jobb til å være til stede for barnet ditt etter skoletid? Til å lytte til hverdagens problemer?

Og så: Hvorfor diskuteres et problem som gjelder person A med person B uten at person A kan gjøre noe med det? Hvis en av de andre naboguttene plager en katt eller slår silkekjuke av treet, sier jeg også noe om det uten å plage noen andre. Og hvis en hund bæsjer i hagen vår, sier jeg eieren om det (selv om han ikke liker det). Hvorfor stemple en person som tilbakestående og la situasjonen være som den er? Ikke alle som er dumme er også tilbakestående og ikke alle som er tilbakestående er også dumme!

Growing children

This summer, a woman came into our garden. I didn't know her. It seemed like she was lost, and I asked if I could help her. She said she had a problem with our son. I was surprised because our son was in Japan at the time. Therefore, I asked her what exactly her problem was. Yes, our son driving that silver-grey car. I told her that our son does not drive a silver-grey car but a black one. She was looking around for a moment and it seemed as if she was wondering whether she might be at the wrong place. I asked her again if she could tell me what the problem was.

It turned out that she was bothered by noise. In the middle of the night and sometimes early in the morning, a car would honk and play loud music and it would always stop in front of our house. It was a silver-grey car. She lived on a side street and if that bothered her, how much trouble must we have or the rest of the neighbourhood.

It turned out that “our son” was in fact the boy next door who always signals when he has come home or is leaving.

“So it's not your son?” the woman asked. No, it was the boy next door. She wanted to know if we knew him well because the fact that he was making noise in front of our house not only bothered us (or so she thought) but the rest of the neighbourhood too.

“Is he retarded? Is he a stupid boy?” At that moment I felt that the conversation was going in the wrong direction. I suggested that if she had a problem with our neighbour, she should talk to him or his parents instead of me. Her response was that if the boy was retarded, she certainly wouldn't bother his parents about it because they already had enough to deal with him.

This is just something I noticed people do. Should youth be addressed about their behaviour? And should that be done through others? Should we treat youth over 15 with silk gloves? Should we give them free rein to discover things in their own way or should we set limits for them (and especially at this age)?

For example, do we let our children experiment with drugs? What friends does your child have? Is it completely normal for those friends to experiment with all kinds of things? Do you actually know which friends your child has? Or are you, as a parent, too busy with work to be present for your child after school? To listen to everyday problems.

And then: Why is a problem with person A discussed with person B without person A being able to do anything about it? If one of the other boys in the street is harassing a cat or knocking the Turkey tail off the tree, I say something about it without bothering anyone else. And if a dog poops in our garden, I tell the owner about it (even if he doesn't like it). Why label a person as retarded and leave the situation as it is? Not everyone who is stupid is also retarded and not everyone who is retarded is also stupid!

© Copyright psyke59gradernord.com