• Barn
• foreldre
• helse
• alkohol
• rus

(For English scroll down)

Vi har en sønn. Og beklager å si det, men han er en smart gutt. Han vet hva han vil, og hva han ikke vil. Han liker å feste, men i det siste har det blitt betraktelig mindre fordi han får spørsmål som: er du avholds? Hvorfor drikker du ikke?

Det er ganske enkelt: han drikker ikke alkohol fordi han ikke liker det (akkurat som kaffe, forresten). Han har prøvd ved flere anledninger, en slurk, men ikke mer.

Han opplever at hvis han ikke drikker, blir han ikke ansett som kul på fester. Men han vil heller ikke drikke alkohol for å passe inn. Da lar han heller være. Og jeg tror det er en sunn beslutning.

Jeg tror at den norske drikkekulturen har ganske mange forbedringsområder. Når mannen min og jeg dro på konserter i utlandet, gjorde vi det med barna og det var ikke noe problem. Men her i Norge må man være 18 år for å gå på konsert fordi det serveres alkohol. Uansett om du drikker alkohol eller ikke.

Det virker som hvert arrangement dreier seg om alkohol. Enten det er en konsert, en fadderuke, bursdag, russetid eller jul. Og det er kanskje naturlig at det serveres alkohol på enkelte arrangementer, men det skal ikke være hovedfokus. Et arrangement som skal være morsomt for alle, blir fort til en ikke så morsom fyllefest.

Men tilbake til ungdommen. I det siste har jeg sett mer og mer at alkohol, men også narkotika spiller en stor rolle for ungdommen i Norge. Det virker som om de fleste som drikker gjør det for å bli full eller for spenningen ved å få et rus. Og sistnevnte er ganske farlig.

At andre drikker og koser seg, må jo selvfølgelig være lov, men det må være grenser. Snart er det jul igjen med julebord her og der. Alkoholen vil flyte fritt igjen. Vi som foreldre er et forbilde for barna våre. Hva lærer vi barna våre? Ønsker vi at de skal bli akkurat som oss eller kanskje en bedre versjon?

Norwegians and alcohol

We have a son. And, sorry to say it, but he's a smart kid. He knows what he wants and what he doesn't want. He likes to party, but lately that has decreased considerably because he gets questions like: are you a total abstainer? Why don't you drink?

Quite simple: he doesn't drink alcohol because he doesn't like it (just like coffee, by the way). He has tried on several occasions, one sip but no more.

He notices that if he doesn't drink, he isn't considered cool at parties. But he also doesn't want to drink alcohol to fit in. Then he'd rather leave it. And I think that's a healthy decision.

I think that the Norwegian drinking culture has quite a few areas for improvement. When my husband and I went to a concert abroad, we took our children and that was no problem. But here in Norway you have to be 18 to go to a concert because alcohol is served. Regardless of whether you drink or not.

It seems as if every event revolves around alcohol. Whether it's a concert, a hazing week, birthday, exam party or Christmas. And perhaps it is natural that alcohol is served at some events, but that should not be the main focus. An event that should be fun for everyone quickly turns into a not so fun drunken party.

But back to young people. I see that alcohol but also drugs have taken on a slightly too central role in youth culture in Norway. It seems like most who drink do it for the sake of getting drunk or for the thrill of getting high. And the latter can be quite dangerous.

It must of course be allowed for others to drink and enjoy themselves, but everything within limits.

Soon it will be Christmas again with Christmas parties here and there. The alcohol will flow freely. 

As parents, we are role models, an example to our children. What do we teach our children? Do we want them to become just like us or maybe a better version?

© Copyright psyke59gradernord.com

• tilfredshet
• livet
• mestring

(For English scroll down)

Vi er alle noen ganger misfornøyde, klandrer, klager og bader i selvmedlidenhet. Å sutre litt er greit. Det føles nyttig og behagelig. Men problemet med å klage er at det fyller hodet ditt med negativitet.

Litt stønn og støtt er en del av livet. Og det er mange ting å klage på i livet. Som en travel timeplan. Det synes vi er irriterende. Eller hva med prisen på mat, bensin eller strøm. Men poenget gjenstår: det gjør deg negativ, det gjør ikke miljøet ditt lykkelig og situasjonen blir ikke bedre.

Hva kan du gjøre for å slutte å klage (eller i det minste klage mindre)?

1. Slutt å se på deg selv som et offer

Aksepter virkeligheten slik den er. Hvis du vil og kan endre situasjonen, ta et skritt for å gjøre det bedre.

2. Endre forventningene dine

Hvis situasjonen ikke er slik du vil ha den, da er det en forskjell mellom dine forventninger og virkeligheten. Men livet møter ofte ikke våre forventninger. Kanskje fordi våre forventninger er for høye eller for urealistiske. Spør deg selv: "Hva forventet jeg? Var dette realistisk?" Jo mer du lærer deg selv å forvente mindre, jo mindre føler du trangen til å klage. Og jo mer du kan nyte livet ditt.

3. Tell dine velsignelser

Ved å navngi følelsene av takknemlighet, trener du hjernen din til å finne grunner til å føle takknemlighet. Du blir flinkere til å se de små, vakre tingene i livet. Dette gjør at du føler deg mindre negativ og du slutter automatisk å klage.

4. Gjør det til et prosjekt

Skriv ned klagen din, og bestem deg for å gjøre den om til et prosjekt. Se også punkt 1.

Synes du det er så irriterende at døren sitter fast? Gjør noe med det. Plager det deg at venninnen din sladrer? Så snakk med henne. Synes du det er så irriterende at du må på jobb? Finn en annen jobb. Har du for lite penger? Finn en måte å bruke mindre penger på, leve et enklere liv og/eller tjene mer penger.

5. Slutt å jage

Standardutgangspunktet i vår kultur er at vi vil ha mer og mer, og større og dyrere. Ifølge sosiale medier skal vi ha en perfekt jobb, et perfekt hus (med lån), en perfekt familie (med 1,7 barn), en perfekt husholdning, en hytte og en Volvo. Og hvis vi ikke overholder det, klager vi. Du kan også slutte å bruke energien din på å jage standardutgangspunktet for vår kultur og fokusere på de tingene som betyr noe for DEG.

Lær å se skjønnheten i livet ditt. I kompleksiteten, bisarrheten, friheten du har når du endelig slapper av og bare lar ting være som de er.

Stop complaining

We are all sometimes dissatisfied, blaming, complaining, and bathing in self-pity. Complaining is fine. It feels useful and comfortable. But the problem with complaining is that it fills your head with negativity.

A little moaning and groaning are part of life. And there are plenty of things to complain about in life. Like a busy schedule. We find that's annoying. Or what about the price of food, gas, or electricity. But the point remains: it makes you negative; it doesn't make your environment happy, and the situation doesn't get any better.

What can you do to stop complaining (or at least complain less)?

1. Stop seeing yourself as a victim

Accept reality as it is. If you want to and can change the situation, take a step to make it better.

2. Change your expectations

If the situation is not as you want it to be, then there is a difference between your expectations and reality. But life often falls short of our expectations. Maybe because our expectations are too high or too unrealistic. Ask yourself, “What did I expect? Was this realistic?" The more you teach yourself to expect less, the less you feel the urge to complain. And the more you can enjoy your life.

3. Count your blessings

By naming your feelings of gratitude, you train your brain to find reasons to feel grateful. You get better at seeing the small, beautiful things in life. This makes you feel less negative and you automatically stop complaining.

4. Make it a project

Write down your complaint and decide to turn it into a project. See also point 1.

Do you find it so annoying that the door is stuck? Do something about it. Does it bother you that your friend is gossiping? Then talk to that friend. Do you find it so annoying that you have to go to work? Find another job. Do you have too little money? Then find a way to spend less money, live a simpler life and/or earn more money.

5. Stop chasing

The standard perspective point in our culture is that we want more and more, bigger and more expensive. According to social media, we must have a perfect job, a perfect house (with a loan), a perfect family (with 1.7 children), a perfect household, a cabin, and a Volvo. And if we don't comply, we will complain. You can also stop putting your energy into chasing the default premise of our culture and focus on the things that matter to YOU.

Learn to see the beauty in your life. In the complexity, the bizarreness, the freedom you have when you finally relax and just let things be the way they are.

© Copyright psyke59gradernord.com

• trivsel
• selvtillit
• tilfredshet

(For English scroll down)

Hvorfor er det så mange unge mennesker som opplever stress? Og hvorfor er det så mange unge mennesker som er deprimerte? Er det noe som kan gjøres? Og i så fall, hva da?

Jeg gikk på videregående hvor det var barn i alle former og størrelser. Mobiltelefonens epoke var ennå ikke kommet. Jentene i klassen hadde, i den grad de hadde litt lengre hår, «tippet» hår: de hadde gitt håret mer volum ved å spraye det med hårspray og trekke det fra hverandre. Men en ulempe med hårspray var at den ikke bare stylet håret, men også gjorde håret tyngre. Og derfor sto en stor del av jentene i klassen på toalettrommet i friminuttene for å stelle håret. Eller rør opp leppene deres. 12 – 13 år og et tykt lag med sminke. Og klager foran speilet over at nesen deres var for stor, at de hadde for mange fregner osv.

Influensere

I dag lever vi i et samfunn hvor vi har tilgang til alt. Bokstavelig og billedlig talt. Facebook, Instagram, TikTok. Vi ser i speilet og ser eksteriøret vårt og vi sammenligner oss med andre mennesker som vi ser på nettet (og som ofte er blitt «photoshoppet»). Influensere finnes overalt. Influensere utnevnt av firmaer til å selge produktene sine. Så lenge du har langt blondt hår, vil du passe rett inn. Og hva om du har rødt hår? Da må du farge det. Og hvis du har kort hår? Extensions. Men det handler ikke bare om hår. Plastisk kirurgi på de sprøeste stedene. Spørsmålet er: hvis du passer bildet perfekt, er du fornøyd da?

Bli den du vil

Sosiale medier sier at vi skal krype inn i kroppen vår og føle og lytte til hva vi vil og hva følelsen vår (som alltid er i endring) sier. Vi må lage vår egen identitet i henhold til måten vi ønsker å leve på. Du kan bli den du vil være.

Men kan du virkelig bli den du vil være? Hvis du ikke kan holde tonen, bør du for enhver pris sette opp en sangkarriere? Prøver du å bli basketballspiller når du er 1.50 høy?

Kan du fortelle et ni år gammelt barn å finne ut hvem det er? Er det så rart at det er så mye depresjon og stress blant unge? Og hvem tjener på dette? Hvem tjener penger hvis du ikke føler deg fornøyd med kroppen din? Det er så mye misnøye.

Systemer

Salme 139 vers 13 sier: Du (Gud) skapte meg, formet meg i min mors liv.

Vi har tolv forskjellige systemer i kroppen vår å leve. De fungerer hver for seg, men også perfekt sammen. Du har et blodsystem som, hvis du setter det sammen, ville gått rundt jorden tre ganger. Det er utrolig. Og så bekymrer vi oss for nesen, øyenbrynene, høyden osv.

Gud har gitt oss en kropp med evner som er forskjellige fra evnene til andre livsformer. Slik som et moralsk kompass, evnen til å kommunisere, avanserte resonnementer og kreativitet.

En plan

Vi ble født på et spesifikk stedet, i et spesifikt år, i en spesifikk familie. Mens du kunne ha havnet i en tilfeldig familie i et hvilket som helst tilfeldig år på et hvilket som helst tilfeldig sted. Men Gud valgte deg for en hensikt. Han gjorde deg slik du er. Du er bare 1.50 høy fordi du ikke var ment å være en basketballspiller, men en astronaut. 

Gud har gitt deg den kroppen han hadde til hensikt for deg, slik at du kunne oppfylle formålet han har i tankene for deg med livet ditt. Det er så mange detaljer i Guds plan. Han satte oss inn i denne verden for å representere ham. På toppen av det gir han oss et kall: å ta vare på jorden.

The created body

Why is it that so many young people experience stress? And why is it that so many young people are depressed? Can anything be done? And if so, what then?

I went to high school where there were kids of all shapes and sizes. The era of mobile phones had not yet arrived. The girls in the class had, insofar as they had a little longer hair, "tipped up" hair: they had given the hair more volume by spraying it with hairspray and pulling it apart. But a disadvantage of hairspray was that it not only styled your hair but also made your hair heavier. And so, a large part of the girls in the class stood in the toilet room during recess to do their hair. Or touch up their lips. 12 – 13 years and a thick layer of make-up. And complaining in front of the mirror that their noses were too big, that they had too many freckles, etc.

Influence

Today we live in a society where we have access to everything. Literally and figuratively. Facebook, Instagram, TikTok. We look in the mirror and see our exterior and we compare ourselves to other people we see online (and who are often photoshopped). Influencers are everywhere. Influencers appointed by firms to sell their products. As long as you have long blonde hair, you'll fit right in. And what if you have red hair? Then you must colour it. And if you have short hair? Extensions. But it's not just about hair. Plastic surgery in the craziest places. The question is: if you fit the picture perfectly, are you satisfied?

Be who you want to 

Social media says that we should crawl into our body and feel and listen to what we want and what our feelings (which are always changing) says. We must make our own identity according to the way we want to live. You can become who you want to be.

But can you really become who you want to be? If you can't keep a tone, should you set up a singing career at all costs? Trying to be a basketball player when you're five feet tall?

Can you tell a nine-year-old child to find out who it is? Is it so strange that there is so much depression and stress among young people? And who benefits from this? Who makes money if you don't feel happy with your body? There is so much dissatisfaction.

Systems

Psalm 139 verse 13 says: You (God) made me, formed me in my mother's womb.

We have twelve different systems in our body that makes our body live. They work separately but also perfectly together. You have a blood system that, if you put it together, would go around the earth three times. That's amazing. And then we worry about our nose, eyebrows, height, etc.

God has given us a body with capabilities that are different from the capabilities of other life forms. Such as a moral compass, the ability to communicate, advanced reasoning and creativity skills.

A plan

We were born in a specific place, in a specific year, in a specific family. While you could have ended up in a random family in any random year in any random place. But God chose you for a purpose. He made you the way you are. You're only five feet tall because you weren't meant to be a basketball player, but an astronaut. 

God has given you the body He intended for you so that you could fulfil the purpose He has in mind for you for your life. There is so much detail in God's plan. He put us into this world to represent Him. On top of that, He gives us a calling: to care for the Earth.

© Copyright psyke59gradernord.com

• Barn
• Oppdragelse
• oppvekst

(For English scroll down)

I sommer kom det en kvinne i hagen vår. Jeg kjente henne ikke. Det virket som om hun hadde gått seg vill, og jeg spurte om jeg kunne hjelpe henne. Hun sa at hun hadde et problem med sønnen vår. Jeg ble overrasket fordi sønnen vår var i Japan på den tiden. Så jeg spurte henne hva problemet var. Ja, sønnen vår kjører den sølvgrå bilen. Jeg fortalte henne at sønnen vår ikke kjører en sølvgrå bil, men en svart. Hun så seg rundt et øyeblikk, og det virket som om hun lurte på om hun kanskje var på feil sted. Jeg spurte henne igjen om hun kunne fortelle meg hva problemet var.

Det viste seg at hun var plaget av støy. Midt på natten og noen ganger tidlig om morgenen tutet en bil og spilte høy musikk, og den stoppet alltid foran huset vårt. Det var en sølvgrå bil. Hun bodde i en sidegate, og hvis det plaget henne, hvor mye trøbbel måtte vi da ha eller resten av nabolaget.

Det viste seg at «sønnen vår» faktisk var nabogutten som alltid gir beskjed når han har kommet hjem eller skal reise.

«Så det er ikke sønnen din?» spurte kvinnen. Nei, det var nabogutten. Hun ville vite om vi kjente ham godt fordi det at han bråket foran huset vårt ikke bare plaget oss (eller det trodde hun), men resten av nabolaget også.

«Er han tilbakestående? Er han en dum gutt?» I det øyeblikket følte jeg at samtalen gikk feil vei. Jeg foreslo henne at hvis hun hadde et problem med naboen vår, burde hun snakke med ham eller foreldrene hans i stedet for meg. Hennes svar var at hvis gutten var tilbakestående, ville hun absolutt ikke plage foreldrene hans med det, fordi de allerede hadde nok å forholde seg til ham.

Dette er bare noe jeg la merke til at folk gjør. Bør ungdom tiltales om oppførselen deres? Og skal det gjøres gjennom andre? Bør vi behandle ungdom over 15 med fløyelhansker? Skal vi gi dem frie tøyler til å oppdage ting på sin egen måte eller skal vi sette grenser for dem (og spesielt i denne alderen)?

Lar vi for eksempel barna våre eksperimentere med narkotika? Hvilke venner har barnet ditt? Er det helt normalt at de vennene eksperimenterer med alle slags ting? Vet du egentlig hvilke venner barnet ditt har? Eller er du som forelder for opptatt med jobb til å være til stede for barnet ditt etter skoletid? Til å lytte til hverdagens problemer?

Og så: Hvorfor diskuteres et problem som gjelder person A med person B uten at person A kan gjøre noe med det? Hvis en av de andre naboguttene plager en katt eller slår silkekjuke av treet, sier jeg også noe om det uten å plage noen andre. Og hvis en hund bæsjer i hagen vår, sier jeg eieren om det (selv om han ikke liker det). Hvorfor stemple en person som tilbakestående og la situasjonen være som den er? Ikke alle som er dumme er også tilbakestående og ikke alle som er tilbakestående er også dumme!

Growing children

This summer, a woman came into our garden. I didn't know her. It seemed like she was lost, and I asked if I could help her. She said she had a problem with our son. I was surprised because our son was in Japan at the time. Therefore, I asked her what exactly her problem was. Yes, our son driving that silver-grey car. I told her that our son does not drive a silver-grey car but a black one. She was looking around for a moment and it seemed as if she was wondering whether she might be at the wrong place. I asked her again if she could tell me what the problem was.

It turned out that she was bothered by noise. In the middle of the night and sometimes early in the morning, a car would honk and play loud music and it would always stop in front of our house. It was a silver-grey car. She lived on a side street and if that bothered her, how much trouble must we have or the rest of the neighbourhood.

It turned out that “our son” was in fact the boy next door who always signals when he has come home or is leaving.

“So it's not your son?” the woman asked. No, it was the boy next door. She wanted to know if we knew him well because the fact that he was making noise in front of our house not only bothered us (or so she thought) but the rest of the neighbourhood too.

“Is he retarded? Is he a stupid boy?” At that moment I felt that the conversation was going in the wrong direction. I suggested that if she had a problem with our neighbour, she should talk to him or his parents instead of me. Her response was that if the boy was retarded, she certainly wouldn't bother his parents about it because they already had enough to deal with him.

This is just something I noticed people do. Should youth be addressed about their behaviour? And should that be done through others? Should we treat youth over 15 with silk gloves? Should we give them free rein to discover things in their own way or should we set limits for them (and especially at this age)?

For example, do we let our children experiment with drugs? What friends does your child have? Is it completely normal for those friends to experiment with all kinds of things? Do you actually know which friends your child has? Or are you, as a parent, too busy with work to be present for your child after school? To listen to everyday problems.

And then: Why is a problem with person A discussed with person B without person A being able to do anything about it? If one of the other boys in the street is harassing a cat or knocking the Turkey tail off the tree, I say something about it without bothering anyone else. And if a dog poops in our garden, I tell the owner about it (even if he doesn't like it). Why label a person as retarded and leave the situation as it is? Not everyone who is stupid is also retarded and not everyone who is retarded is also stupid!

© Copyright psyke59gradernord.com