Velkommen til Psyke 59 Grader Nord
|
Mitt navn er Anna Busch. Psyke 59 Grader Nord er mitt rådgivningsbyrå. Her jobber vi med støtte for barn og ungdom med spesielle behov. Vi jobber også med voksne som sliter med å omgå med mennesker som er flinke til å manipulere og ødelegge, samt voksne som har spesielle behov, for eksempel fordi de er høy sensitive. Vi tilbyr også relasjonsrådgivning og veiledning for problemer som kan oppstå i et partnerforhold Hos Psyke 59 Grader Nord står trivsel av mennesker sentral. Kvalitetene til barnet, som deltar i læringsprosessen ut fra et positivt selvbilde, selvtillit og ønske å lære, vil være mye mer tydelig enn for et barn som ikke er forstått, støttet eller ikke føler seg gjenkjent. Læringsmiljøet og hvordan det oppfyller læringsbehov eller læringsstrategi i forbindelse med for eksempel autisme, ADHD eller høy intelligens til barnet er av enestående betydning. Ut fra dette synet blir barn støttet innenfor vanlig undervisning. Jeg jobber generalistisk dvs med mange løsningsorienterte og kognitive atferdsterapier (fokusert på endring av tenkning og/eller oppførsel). Jeg har en "systemisk" visjon, noe som betyr at jeg ser kunden som en del av en helhet, sine relasjoner og miljøet de lever i. Ofte blir disse også gitt oppmerksomhet i samtalene. |
 |
Jeg har en kristen livsfilosofi. Hvis du ønsker det, kan jeg jobbe fra et pastoralt perspektiv. Det gis oppmerksomhet til rollen som tro spiller i å skape, opprettholde og/eller løse problemene.
Det er ikke nødvendig at du har samme livsfilosofi; alle er velkomne. Du kan stole på at jeg ikke vil pålegge deg min tro. Livsfilosofien min påvirker mitt menneskelige og verdensbilde, men spiller bare aktivt en rolle i behandlingen hvis du spesifikt ber om det.
Les våre nyeste artikler og blogger under. Følg menyvalget 'Blogg' for eldre innlegg.
Din Arv
(For English scroll down)
Verden gjør alt for å gjøre livet her på jorden så attraktivt som mulig og ikke for å la oss tenke på døden. Og likevel kommer døden til alle.
Har du noen gang tenkt på hvordan du vil bli husket senere? Når du blir begravet og barna eller andre rydder opp etter deg. Når alle skapene dine blir ryddet, klærne dine kastes og tingene dine blir delt eller ført bort. Når det du alltid fant veldig verdifullt havner i søppelet, og når alle notatbøker og dokumentene dine kan leses av alle.
Hvor fint det ville være hvis barnebarna våre sier: "Hvis jeg er gammel senere, ønsker jeg å bli som bestemor/bestefar." Tror du de mener at du hadde så fine ting, at du kunne reise på så fine ferier eller at du hadde det så bra med deg selv? Eller at de tenker på det faktum at de alltid var velkomne, at de visste at du ba for dem og at du virkelig var interessert i deres oppturer og nedturer. At de kunne sitte så komfortabelt mot de myke mor/fars armer når du leste og at du var en sjenerøs bestemor/bestefar. "Her barn, ta noen godbiter." Eller hvis de kunne spille fotball med bestefar eller spille et sjakkspill. En bestemor som lærte dem å strikke, hekle eller bake kaker.
Ha din egen ende i tankene. Hva vil du la igjen? Pinlige dagbøker, esker fulle av gammelt skrot og et berg av gjeld gjemt i et virvar av ufattelige papirer eller beviset på et enkelt, men godt liv og noen økonomiske ressurser for dine (barne)barna?
Å bli gammel er en vakker gave. Du kan se frem til en vakker fremtid som ikke lenger er langt borte, og du kan se tilbake på Guds lojalitet i livet ditt. At du blir husket som en som elsket Gud over alt og andre hjalp Ham til å elske. Som en mann/kvinne, far/mor eller en bestefar/bestemor som har sin skatt i himmelen.
Your inheritance
The world does everything to make life here on earth as attractive as possible and not to let us think of death. And yet death comes to everyone.
Have you ever thought about how you will be remembered later? When you are buried and your children or others clean up after you. When all your closets are cleared out, your clothes are thrown away, and your things are divided or taken away. When what you always found very valuable ends up in the trash, and when all your writings and documents are available for everyone to read.
How nice it would be if our grandchildren said, "When I'm old, I want to be like Grandma/Grandpa." Do you think they mean that you had such nice things, that you could go on such nice vacations or that you had such a good time with yourself? Or that they think about the fact that they were always welcome, that they knew you were praying for them and that you were genuinely interested in their ups and downs. That they could sit so comfortably against the soft Mommy/Daddy arms when you read and that you were a generous Grandma/Grandpa. "Here, kids, have some treats." Or if they could play soccer with Grandpa or play a game of chess. A grandmother who taught them how to knit, crochet or bake cakes.
Keep your own end in mind. What do you want to leave behind? Embarrassing diaries, boxes full of old junk and a mountain of debt hidden in a tangle of unfathomable paperwork or the evidence of a simple but good life and some financial resources for your (grand)children?
Growing old is a beautiful gift. You can look ahead to a beautiful future that is no longer far away, and you can look back on the loyalty of God in your life. That you are remembered as someone who loved God above everything and helped others to love Him. As a man/woman, father/mother or a grandfather/grandma whose treasure was in heaven.
© Copyright psyke59gradernord.com
Det er så enkelt, men likevel gjør vi det komplisert
(For English scroll down)
Folk foretrekker kompliserte løsninger, som vanligvis er mye mindre effektive enn enkle (men noen ganger ubehagelige) løsninger. Noen eksempler:
- Jeg vet ikke om det er sant, men det finnes en historie om at NASA brukte titusenvis av dollar på å utvikle en penn som kunne skrive i rommet. De russiske astronautene brukte blyant.
- I stedet for å ta en daglig tur, som vi lett kan opprettholde, melder vi oss inn på et dyrt treningssenter som vi må kjøre til når vi er slitne etter jobb, får utarbeidet en måltids- og treningsplan, og føler oss så skuffet over oss selv fordi vi ikke klarte å holde det gående igjen.
- Vi finner på alle slags triks og regler for å begrense skjermtiden vår og gjøre telefonene våre mindre interessante, mens det å slå dem av og legge dem bort ville eliminert problemet for en stor del av dagen.
- Vi griper etter dyre og ineffektive kosttilskudd og urtemedisiner for å kurere plagene våre, men vi fortsetter å drikke for mye alkohol, ser på Netflix for lenge, spiser for mye sukker og stresser for mye.
- Vi lar oss rive med av den daglige diettmanien, selv om vi er utstyrt med en kropp som forteller oss nøyaktig hva den trenger.
En enkel løsning kan være kjedelig eller ubehagelig. Og noen ganger er den enkle løsningen den vanskeligste, men likevel den mest effektive: din kroniske utmattelse vil sannsynligvis forsvinne hvis du gir opp alkohol, sukker og sene Netflix-oppsett og legger deg tidlig, men det er ikke lett. Det er imidlertid veldig effektivt.
Noen ganger er det den enklere måten som er effektiv: en daglig gåtur etter middag er lettere å opprettholde enn å "fra nå av" ta på seg joggeantrekket (komplett med Fitbit og pulsmåler, de beste dempende skoene og knebeskyttelse) fem kvelder i uken og svette. Sjansen for at du fortsatt går om en måned er imidlertid mye større enn at du fortsatt løper etter en måned.
Etter min erfaring er den enkle løsningen alltid den beste løsningen.
It's so simple, but we make it complicated
People prefer complicated solutions, which are usually much less effective than simple (but sometimes uncomfortable) solutions. A few examples:
- I don't know if it's true, but there's a story that NASA spent tens of thousands of dollars developing a pen that could write in space. The Russian astronauts used a pencil.
- Instead of taking a daily walk, which we can easily maintain, we sign up for an expensive gym that we have to drive to when we're tired from work, get a meal and exercise plan drawn up, and then feel disappointed with ourselves because we couldn't keep it up again.
- We come up with all sorts of hacks and rules to limit our screen time and make our phones less interesting, whereas turning them off and putting them away would eliminate the problem for a large part of the day.
- We reach for expensive and ineffective supplements and herbal remedies to cure our ailments, but we continue to drink too much alcohol, watch Netflix for too long, eat too much sugar, and stress too much.
- We get carried away by the daily diet craze, even though we're equipped with a body that tells us exactly what it needs.
A simple solution can be boring or uncomfortable. And sometimes the simple solution is the most difficult, yet the most effective: your chronic fatigue will probably disappear if you give up alcohol, sugar, and late-night Netflix binges and go to bed early, but it's not easy. It is, however, very effective.
Sometimes it's the easier way that is effective: a daily walk after dinner is easier to maintain than "from now on" putting on your jogging outfit (complete with Fitbit and heart rate monitor, the best cushioning shoes, and knee wraps) five nights a week and working up a sweat. However, the chance that you'll still be walking in a month is much greater than that you'll still be running after a month.
In my experience, the simple solution is always the best solution.
© Copyright psyke59gradernord.com
Etter 35 år...
(For English scroll down)
…er det fortsatt deilig å våkne opp ved siden av mannen min. Hver morgen er jeg glad for at jeg er sammen med ham og han er sammen med meg. Vi har «kjent» hverandre i 43 år og vært sammen i 35. Hvordan klarer man å holde ting hyggelige etter så lang tid? Her er det noen tanker:
Tanken at man trenger å krangle en god stund nå og da gjelder ikke for alle. Tanken er at man trenger å ha mange gode, dype samtaler. Etter 35 år har vi blitt ganske nære hverandre og kjenner hverandre ganske godt, selv om det selvfølgelig alltid er en del som forblir skjult. Vi har noen ganger gode samtaler (og noen ganger veldig dårlige), men ikke i den forstand at «vi skal ha en god prat om dette».
Tanken om at man må være på samme bølgelengde. Vi er på samme bølgelengde om mange ting, men vi har veldig forskjellige måter å uttrykke oss på, så noen ganger virker det som om vi sier noe helt annet. Og i noen tilfeller har vi begge helt forskjellige meninger.
Tanken om at du er bra akkurat som du er. Uansett hva du gjør, hva slags mat du lager, sier, har på deg eller veier: hvis du er gift, er du den mest fantastiske personen på jorden for partneren din. Men jeg liker også å gjøre en innsats. Jeg prøver å ikke klage for mye på ting. Jeg liker å lage maten han liker. Ikke hver dag, men regelmessig. Og jeg prøver å støtte mannen min i det han gjør. Noen ganger betyr det at jeg må være et skritt eller to foran.
Trekk deg vekk fra skjermen og legg deg tidlig, ikke for å sove. Kronisk sliten? Da er det kanskje på tide å gå av hamsterhjulet. Hva vil du fokusere på?
Å prøve å «fikse» noen er alltid bortkastet tid. Kvinner som «oppdrar» ektemennene sine. Forferdelig! Å klage på et par sokker på gulvet, men stadig ta ut ditt fire-ukelige PMS-humør eller kollegenes frustrasjoner over ham. Stadig avvise mannen din i sengen, men likevel klage når han glemmer å ta ut søpla. Selvfølgelig kan du absolutt kritisere noen for deres dårlige vaner, men det må gå i begge retninger. Vår egen oppførsel er heller ikke alltid hyggelig. Til syvende og sist er du ansvarlig for din egen lykke, ikke den andre personen.
Bare se den andre personens spesielle egenskaper som ... spesielle. Det som gjør dem til dem de er. Den eneste gangen mannen ga et direkte svar var da tjenestekvinnen spurte: «Tar du denne kvinnen til å være din lovlig gifte ektefelle?» Og aldri igjen. Jeg kan tvinge ham til å gjøre det, med alle konsekvensene, eller bare se det som en del av mannen jeg elsker dypt.
Le av ting. Når ting ikke går som planlagt. Og le av deg selv og dine egne mindre enn perfekte egenskaper. Spesielt det.
Ikke gjør alt 50/50. Ønsker du et lykkelig ekteskap med en regnskapsbok i hånden, der du omhyggelig registrerer hver debet- og kredit? Det går galt! Etter min mening er det bedre om dere begge har hver sin avdeling. Hele den likestillings tankegangen er en oppskrift på katastrofe.
Hvis du vil ha noe, må du spørre. Jeg pleide å bli veldig irritert hvis han ikke så hva som måtte gjøres. «Du SER det, ikke sant?!» Nei, tydeligvis ikke. Det som gjør underverker er å spørre om han kan hjelpe meg, og hvis det må gjøres nå, å be ham om å gjøre det med en gang. Jeg ser ikke andre ting, som også er viktige, som han gjør.
After 35 years...
…it is still nice to wake up next to my husband. Every morning, I'm glad I'm with him and he's with me. We've "known" each other for 43 years and been together for 35. How do you keep things pleasant after such a long time? Here are some ideas:
The idea that you need to have a good fight every now and then isn't true for everyone. The idea that you need to have lots of good, deep conversations. After 35 years, we've become quite close to each other and we know each other pretty well, although of course, there's always a part that remains hidden. We sometimes have good conversations (and sometimes very bad ones), but not in the sense of "we're going to have a good talk about this."
The idea that you have to be on the same page. We are on the same page about many things, but we have very different ways of expressing ourselves, so sometimes it seems like we're saying something completely different. And in some cases, we both have completely different opinions.
The idea that you're good just the way you are. Whatever you do, cook, say, wear, or weigh: if you're married, you're the most wonderful person on earth for your partner. But I also like to make an effort. I try not to complain too much about things. I enjoy cooking what he likes. Not every day, but regularly. And I try to support my husband in what he does. Sometimes that means I must be a step or two ahead.
Pull yourself away from your screen and go to bed early, not to sleep. Chronically tired? Then maybe it's time to step off the hamster wheel. What do you want to focus on?
Trying to "fix" someone is always a waste of time. Women who "raise" their husbands. Terrible! Complaining about a pair of socks on the floor yet constantly taking out your four-weekly PMS mood or your colleagues' frustrations on him. Constantly rejecting your husband in bed yet complaining when he forgets to take the trash out. Of course, you can certainly call someone out on their bad habits, but it must go both ways. Our own behaviour isn't always pleasant either. Ultimately, you are responsible for your own happiness, not the other person.
Just see the other person's special qualities as... special. That makes them who they are. The only time the man gave a direct answer was when the registrar asked, "Are you taking this woman to be your lawfully wedded wife?" And never again. I can force him to do so, with all the consequences, or simply see it as part of the man I deeply love .
Laugh at things. When things don't go as planned. And laugh at yourself and your own less-than-perfect qualities. Especially that.
Don't do everything 50/50. Do you want a happy marriage with a ledger in your hand, meticulously recording every debit and credit? That will go wrong! In my opinion, it's better if you both have your own department. That whole equality mindset is a recipe for disaster.
If you want something, you have to ask. I used to get really irritated if he couldn't see what needed to be done. "You SEE that, don't you?!" No, apparently not. What works wonders is asking if he can help me, and if it needs to be done now, asking him to do it right away. I don't see other things, which are also important, that he does.
© Copyright psyke59gradernord.com
Tid for barna
(For English scroll down)
En ny og stor studie fra Universitetet i Oslo basert på svar fra over 5000 foreldre* viser at foreldre med lav inntekt ofte er mer emosjonelt til stede for barna enn foreldre med god økonomi.
De fleste foreldrene sliter med å få tid til å gjennomføre det foreldreskapet de ønsker å utøve. Foreldre i Norge ønsker å gjøre det beste for barna sine. Men for foreldre i fulltidsjobber sørger tidspress, dårlig samvittighet og høye forventninger, for stress, om følelsen av å ikke strekke til. Samtidig står de i et stort forventningspress og blir møtt med mange råd og forventninger fra samfunnet.
I de intervjuene tilhørende studien fortalte foreldre at de fryktet at barnas manglende deltagelse på fritidsaktiviteter og mangel på merkeklær kunne føre til utestengelse, og prøvde derfor å være ekstra emosjonelt til stede for barna.
Flere foreldre innser nå at det er bedre når én av foreldrene er hjemmeværende. De tre første årene er kritiske for emosjonell tilknytning. Barna trenger og ønsker mer tid med foreldrene sine, uten hverdagens stress.
Hvor fint er det å ha en mamma som alltid er hjemme når du går inn døren etter skolen. Å aldri komme hjem til et tomt hus. Er det ikke noe som alle foreldrene ønsker for deres barn?
Flere foreldre ser en kontrast mellom egen oppvekst og det de gir barna deres. I noen tilfeller kan det gjøre skikkelig vond. Og foreldrene tror nok at de MÅ jo bare gjøre det. Men det er rett og slett vanskelig å kombinere småbarnslivet i en rigid 8–16-hverdag. Og du kan glemme å ha et estetisk hjem, for det er rot overalt.
Men hvem sier at du, som mor (eller far) MÅ gjøre det? Du er fri til å velge. Du kan bestemme selv. Du kan gjøre ting annerledes. Du kan endre hverdagen. Når du har tid, kan du møte følelsene deres. I stedet for å stresse med «nå må vi dra» når en ettåring begynner å gråte, kan du roe dem ned, finne ut hva som skjedde, og avslutte den saken. Barna blir mer regulert, og båndet mellom barn og foreldre kan bli sterkere.
MEN!
For å få det hele til å gå opp økonomisk, må du kanskje bevisst velge en enklere livsstil. Da trenger du kanskje ikke den nye kjøkken, må du droppe dyre utenlandsferier og må du sørge for at den gamle, trange bilen skal fortsette å rulle.
Er det ille at du aldri har vært på ferie i Syden? Trenges huset egentlig en oppgradering? Hvis svaret er “nei” skal du se at du har mer fleksibilitet.
Småbarnsmødre blir dratt i alle retninger emosjonelt, og har mye dårlig samvittighet, fordi de ønsker å være med. Men egentlig handler det hele om å få lov til å tenke annerledes, og å bli akseptert for det. Arbeidshverdagen må tilpasses det livet man faktisk har. Redusere forventningspresset rundt foreldrerollen. Og til syvende sist handler det hele om å ha tid.
Time for the children
A new and large study from the University of Oslo based on responses from over 5,000 parents* shows that parents with low incomes are often more emotionally present for their children than parents with good finances.
Most parents struggle to find the time to carry out the parenting they want to exercise. Parents in Norway want to do the best for their children. But for parents in full-time jobs, time pressure, a guilty conscience and high expectations, give stress, and the feeling of not being enough. At the same time, they are under great pressure of expectations and are met with a lot of advice and expectations from society.
In the interviews associated with the study, parents said that they feared that their children's lack of participation in extracurricular activities and lack of branded clothing could lead to exclusion and therefore tried to be extra emotionally present for their children.
More parents now realize that it is better when one of the parents stays at home. The first three years are critical for emotional attachment. Children need and want more time with their parents, without the stress of everyday life.
How nice is it to have a mom who is always home when you walk in the door after school. To never come home to an empty house. Isn't that what all parents want for their children?
Many parents see a contrast between their own upbringing and what they give their children. In some cases, it can be really painful. And parents probably think that they just HAVE to do it. But it's simply difficult to combine a toddler life in a rigid 8-16 everyday life. And you can forget about having an aesthetic home, because there's clutter everywhere.
But who says that you, as a mother (or father) HAVE to do it? You are free to choose. You can decide for yourself. You can do things differently. You can change your everyday life. When you have time, you can face their feelings. Instead of stressing out with "now we have to go" when a one-year-old starts crying, you can calm them down, find out what happened, and end the matter. Children become more regulated, and the bond between child and parent can become stronger.
BUT!
To make it all work out financially, you may have to consciously choose a simpler lifestyle. Then you may not need the new kitchen, you may have to give up expensive foreign holidays, and you may have to make sure that the old, cramped car will keep rolling.
Is it bad that you have never been on holiday in the South? Does the house really need an upgrade? If the answer is “no”, you should see that you have more flexibility.
Mothers of young children are pulled in all directions emotionally, and have a lot of bad conscience, because they want to be there. But really, it's all about being allowed to think differently and being accepted for it. The working day must be adapted to the life you actually have. Reduce the pressure of expectations around the parenting role. And ultimately, it's all about having time.
© Copyright psyke59gradernord.com
Page 1 of 75
