Den skapte kroppen
(For English scroll down)
Hvorfor er det så mange unge mennesker som opplever stress? Og hvorfor er det så mange unge mennesker som er deprimerte? Er det noe som kan gjøres? Og i så fall, hva da?
Jeg gikk på videregående hvor det var barn i alle former og størrelser. Mobiltelefonens epoke var ennå ikke kommet. Jentene i klassen hadde, i den grad de hadde litt lengre hår, «tippet» hår: de hadde gitt håret mer volum ved å spraye det med hårspray og trekke det fra hverandre. Men en ulempe med hårspray var at den ikke bare stylet håret, men også gjorde håret tyngre. Og derfor sto en stor del av jentene i klassen på toalettrommet i friminuttene for å stelle håret. Eller rør opp leppene deres. 12 – 13 år og et tykt lag med sminke. Og klager foran speilet over at nesen deres var for stor, at de hadde for mange fregner osv.
Influensere
I dag lever vi i et samfunn hvor vi har tilgang til alt. Bokstavelig og billedlig talt. Facebook, Instagram, TikTok. Vi ser i speilet og ser eksteriøret vårt og vi sammenligner oss med andre mennesker som vi ser på nettet (og som ofte er blitt «photoshoppet»). Influensere finnes overalt. Influensere utnevnt av firmaer til å selge produktene sine. Så lenge du har langt blondt hår, vil du passe rett inn. Og hva om du har rødt hår? Da må du farge det. Og hvis du har kort hår? Extensions. Men det handler ikke bare om hår. Plastisk kirurgi på de sprøeste stedene. Spørsmålet er: hvis du passer bildet perfekt, er du fornøyd da?
Bli den du vil
Sosiale medier sier at vi skal krype inn i kroppen vår og føle og lytte til hva vi vil og hva følelsen vår (som alltid er i endring) sier. Vi må lage vår egen identitet i henhold til måten vi ønsker å leve på. Du kan bli den du vil være.
Men kan du virkelig bli den du vil være? Hvis du ikke kan holde tonen, bør du for enhver pris sette opp en sangkarriere? Prøver du å bli basketballspiller når du er 1.50 høy?
Kan du fortelle et ni år gammelt barn å finne ut hvem det er? Er det så rart at det er så mye depresjon og stress blant unge? Og hvem tjener på dette? Hvem tjener penger hvis du ikke føler deg fornøyd med kroppen din? Det er så mye misnøye.
Systemer
Salme 139 vers 13 sier: Du (Gud) skapte meg, formet meg i min mors liv.
Vi har tolv forskjellige systemer i kroppen vår å leve. De fungerer hver for seg, men også perfekt sammen. Du har et blodsystem som, hvis du setter det sammen, ville gått rundt jorden tre ganger. Det er utrolig. Og så bekymrer vi oss for nesen, øyenbrynene, høyden osv.
Gud har gitt oss en kropp med evner som er forskjellige fra evnene til andre livsformer. Slik som et moralsk kompass, evnen til å kommunisere, avanserte resonnementer og kreativitet.
En plan
Vi ble født på et spesifikk stedet, i et spesifikt år, i en spesifikk familie. Mens du kunne ha havnet i en tilfeldig familie i et hvilket som helst tilfeldig år på et hvilket som helst tilfeldig sted. Men Gud valgte deg for en hensikt. Han gjorde deg slik du er. Du er bare 1.50 høy fordi du ikke var ment å være en basketballspiller, men en astronaut.
Gud har gitt deg den kroppen han hadde til hensikt for deg, slik at du kunne oppfylle formålet han har i tankene for deg med livet ditt. Det er så mange detaljer i Guds plan. Han satte oss inn i denne verden for å representere ham. På toppen av det gir han oss et kall: å ta vare på jorden.
The created body
Why is it that so many young people experience stress? And why is it that so many young people are depressed? Can anything be done? And if so, what then?
I went to high school where there were kids of all shapes and sizes. The era of mobile phones had not yet arrived. The girls in the class had, insofar as they had a little longer hair, "tipped up" hair: they had given the hair more volume by spraying it with hairspray and pulling it apart. But a disadvantage of hairspray was that it not only styled your hair but also made your hair heavier. And so, a large part of the girls in the class stood in the toilet room during recess to do their hair. Or touch up their lips. 12 – 13 years and a thick layer of make-up. And complaining in front of the mirror that their noses were too big, that they had too many freckles, etc.
Influence
Today we live in a society where we have access to everything. Literally and figuratively. Facebook, Instagram, TikTok. We look in the mirror and see our exterior and we compare ourselves to other people we see online (and who are often photoshopped). Influencers are everywhere. Influencers appointed by firms to sell their products. As long as you have long blonde hair, you'll fit right in. And what if you have red hair? Then you must colour it. And if you have short hair? Extensions. But it's not just about hair. Plastic surgery in the craziest places. The question is: if you fit the picture perfectly, are you satisfied?
Be who you want to
Social media says that we should crawl into our body and feel and listen to what we want and what our feelings (which are always changing) says. We must make our own identity according to the way we want to live. You can become who you want to be.
But can you really become who you want to be? If you can't keep a tone, should you set up a singing career at all costs? Trying to be a basketball player when you're five feet tall?
Can you tell a nine-year-old child to find out who it is? Is it so strange that there is so much depression and stress among young people? And who benefits from this? Who makes money if you don't feel happy with your body? There is so much dissatisfaction.
Systems
Psalm 139 verse 13 says: You (God) made me, formed me in my mother's womb.
We have twelve different systems in our body that makes our body live. They work separately but also perfectly together. You have a blood system that, if you put it together, would go around the earth three times. That's amazing. And then we worry about our nose, eyebrows, height, etc.
God has given us a body with capabilities that are different from the capabilities of other life forms. Such as a moral compass, the ability to communicate, advanced reasoning and creativity skills.
A plan
We were born in a specific place, in a specific year, in a specific family. While you could have ended up in a random family in any random year in any random place. But God chose you for a purpose. He made you the way you are. You're only five feet tall because you weren't meant to be a basketball player, but an astronaut.
God has given you the body He intended for you so that you could fulfil the purpose He has in mind for you for your life. There is so much detail in God's plan. He put us into this world to represent Him. On top of that, He gives us a calling: to care for the Earth.
© Copyright psyke59gradernord.com
Barn som vokser
(For English scroll down)
I sommer kom det en kvinne i hagen vår. Jeg kjente henne ikke. Det virket som om hun hadde gått seg vill, og jeg spurte om jeg kunne hjelpe henne. Hun sa at hun hadde et problem med sønnen vår. Jeg ble overrasket fordi sønnen vår var i Japan på den tiden. Så jeg spurte henne hva problemet var. Ja, sønnen vår kjører den sølvgrå bilen. Jeg fortalte henne at sønnen vår ikke kjører en sølvgrå bil, men en svart. Hun så seg rundt et øyeblikk, og det virket som om hun lurte på om hun kanskje var på feil sted. Jeg spurte henne igjen om hun kunne fortelle meg hva problemet var.
Det viste seg at hun var plaget av støy. Midt på natten og noen ganger tidlig om morgenen tutet en bil og spilte høy musikk, og den stoppet alltid foran huset vårt. Det var en sølvgrå bil. Hun bodde i en sidegate, og hvis det plaget henne, hvor mye trøbbel måtte vi da ha eller resten av nabolaget.
Det viste seg at «sønnen vår» faktisk var nabogutten som alltid gir beskjed når han har kommet hjem eller skal reise.
«Så det er ikke sønnen din?» spurte kvinnen. Nei, det var nabogutten. Hun ville vite om vi kjente ham godt fordi det at han bråket foran huset vårt ikke bare plaget oss (eller det trodde hun), men resten av nabolaget også.
«Er han tilbakestående? Er han en dum gutt?» I det øyeblikket følte jeg at samtalen gikk feil vei. Jeg foreslo henne at hvis hun hadde et problem med naboen vår, burde hun snakke med ham eller foreldrene hans i stedet for meg. Hennes svar var at hvis gutten var tilbakestående, ville hun absolutt ikke plage foreldrene hans med det, fordi de allerede hadde nok å forholde seg til ham.
Dette er bare noe jeg la merke til at folk gjør. Bør ungdom tiltales om oppførselen deres? Og skal det gjøres gjennom andre? Bør vi behandle ungdom over 15 med fløyelhansker? Skal vi gi dem frie tøyler til å oppdage ting på sin egen måte eller skal vi sette grenser for dem (og spesielt i denne alderen)?
Lar vi for eksempel barna våre eksperimentere med narkotika? Hvilke venner har barnet ditt? Er det helt normalt at de vennene eksperimenterer med alle slags ting? Vet du egentlig hvilke venner barnet ditt har? Eller er du som forelder for opptatt med jobb til å være til stede for barnet ditt etter skoletid? Til å lytte til hverdagens problemer?
Og så: Hvorfor diskuteres et problem som gjelder person A med person B uten at person A kan gjøre noe med det? Hvis en av de andre naboguttene plager en katt eller slår silkekjuke av treet, sier jeg også noe om det uten å plage noen andre. Og hvis en hund bæsjer i hagen vår, sier jeg eieren om det (selv om han ikke liker det). Hvorfor stemple en person som tilbakestående og la situasjonen være som den er? Ikke alle som er dumme er også tilbakestående og ikke alle som er tilbakestående er også dumme!
Growing children
This summer, a woman came into our garden. I didn't know her. It seemed like she was lost, and I asked if I could help her. She said she had a problem with our son. I was surprised because our son was in Japan at the time. Therefore, I asked her what exactly her problem was. Yes, our son driving that silver-grey car. I told her that our son does not drive a silver-grey car but a black one. She was looking around for a moment and it seemed as if she was wondering whether she might be at the wrong place. I asked her again if she could tell me what the problem was.
It turned out that she was bothered by noise. In the middle of the night and sometimes early in the morning, a car would honk and play loud music and it would always stop in front of our house. It was a silver-grey car. She lived on a side street and if that bothered her, how much trouble must we have or the rest of the neighbourhood.
It turned out that “our son” was in fact the boy next door who always signals when he has come home or is leaving.
“So it's not your son?” the woman asked. No, it was the boy next door. She wanted to know if we knew him well because the fact that he was making noise in front of our house not only bothered us (or so she thought) but the rest of the neighbourhood too.
“Is he retarded? Is he a stupid boy?” At that moment I felt that the conversation was going in the wrong direction. I suggested that if she had a problem with our neighbour, she should talk to him or his parents instead of me. Her response was that if the boy was retarded, she certainly wouldn't bother his parents about it because they already had enough to deal with him.
This is just something I noticed people do. Should youth be addressed about their behaviour? And should that be done through others? Should we treat youth over 15 with silk gloves? Should we give them free rein to discover things in their own way or should we set limits for them (and especially at this age)?
For example, do we let our children experiment with drugs? What friends does your child have? Is it completely normal for those friends to experiment with all kinds of things? Do you actually know which friends your child has? Or are you, as a parent, too busy with work to be present for your child after school? To listen to everyday problems.
And then: Why is a problem with person A discussed with person B without person A being able to do anything about it? If one of the other boys in the street is harassing a cat or knocking the Turkey tail off the tree, I say something about it without bothering anyone else. And if a dog poops in our garden, I tell the owner about it (even if he doesn't like it). Why label a person as retarded and leave the situation as it is? Not everyone who is stupid is also retarded and not everyone who is retarded is also stupid!
© Copyright psyke59gradernord.com
Kjærlig oppmerksomhet
(For English scroll down)
Oppmerksomhet, og mangelen på den, spiller en viktig rolle i våre relasjoner. Dette har med oppførselen vår å gjøre.
Tidligere utviklet vi atferd for å tilfredsstille våre behov. Dette var i et spesifikt samspill mellom oss selv og miljøet vårt. Som barn hadde vi et eksepsjonelt avhengighetsforhold til miljøet vårt. Vi prøvde å få tak i noe vi trengte. Det er også utgangspunktet for vår voksne atferd: den er funksjonell i den forstand at den tjener til å nå et mål.
Men vi utviklet også frykt for at den tilfredsstillelsen ikke ville komme, for det skjedde også regelmessig. Så vår oppførsel er faktisk en blanding av behovstilfredsstillelse og frykt. Mens atferd for å tilfredsstille vårt behov er produktivt, er refleksen med å ville unngå frykt kontraproduktivt.
Spesielt i intime relasjoner, hvor vår avhengighet spiller en vesentlig rolle, oppstår ofte kontraproduktivitet. Dette skjer fordi den andre er en veldig viktig andre, en som tilfredsstiller våre dypeste behov for kjærlighet og trygghet. Jo større avhengighet vi har, desto større er sjansen for kontraproduktivitet.
Innholdet av kontraproduktivitet bestemmes av gamle sår. Noen med et negativt selvbilde som «jeg er ikke god nok» vil oppleve enhver bekreftelse som en trigger for hans/hennes følelsesdrevne respons. Den leverer med andre ord akkurat det personen prøver å forhindre: den erfarne bekreftelsen på at «jeg er ikke god nok».
En viktig funksjon av oppmerksomhet i intime relasjoner er å forhindre kontraproduktiv atferd. Reduksjonen av kontraproduktiv atferd øker kvaliteten på forholdet.
Loving attention
Attention, and the lack of it, plays an essential role in our relationships. This has to do with our behaviour.
In the past, we developed behaviours to satisfy our needs. This was in a specific interplay between us and our environment. As a child, we had an exceptional relationship of dependency with our environment. We tried to get something that we need. That is also the starting point for our adult behaviour: it is functional in the sense that it serves to achieve a goal.
But we also developed fear that that satisfaction wouldn't come because that also happened regularly. Therefore, our behaviour is actually driven by a mixture of need and fear. While behaviour for the satisfaction of our need is productive, the reflex of wanting to avoid fear is counterproductive.
Especially in intimate relationships, where our dependence plays an essential role, counterproductivity often occurs. This is because the other is a very important other, someone who satisfies our deepest needs for love, safety, and security. The greater our dependence, the greater the chance of counterproductivity.
The content of counterproductivity is determined by old wounds. Someone with a negative self-image such as 'I'm not good enough' will experience any affirmation as a trigger for his/her emotionally driven response. In other words, it delivers exactly what the person is trying to prevent: the experienced confirmation that 'I am not good enough'.
An important function of attention in intimate relationships is to prevent counterproductive behaviour. The reduction of counterproductive behaviour increases the quality of the relationship.
© Copyright psyke59gradernord.com
Når bladene faller
(For English scroll down)
Om noen uker er det november igjen. En måned som er kald, deprimerende og våt. Men, på annen side er høsten en vakker tid for å tenke på livet.
Vi har blitt oppdratt og vant til ideen om kontinuerlig vekst:
- Vi skal studere i en annen by og har ikke mer enn to panner og en dyne som fattig student. Tjue år senere bor vi i et hus på 150 m2, utstyrt med ovner, mikrobølgeovner, tv-skjermer, skap fulle av klær og andre ting.
- Vi er slanke i tjueårene, men i førtiårene har vi samlet et donut med overflødige kalorier rundt kroppen.
- Vi starter fri, men ender opp med et komplisert sosialt nettverk fullt av forpliktelser og et belånt hus, pensjonsordning, arbeidsgiver og livsstil som forankrer oss godt.
Men mer er ikke bedre.
Høsten er en fin tid for å spørre deg selv hva som hører hjemme i livet vårt og hva som ikke gjør det. Og det er en prosess.
Noen ganger er det så mye på gang at vi midlertidig glemmer hvem vi er. Midt i små barn, sykdom, arbeidsproblemer eller annet stress er det lett å sette seg selv til siden for å prioritere alt annet. Ikke lenger å investere i de tingene du synes er viktige.
Vi flyer med vinden og finner plutselig ut at vi slett ikke er der vi ønsker å være.
Selvfølgelig er livet alltid et spørsmål om kompromisser, men det betyr ikke at vi ikke delvis kan forme vår egen virkelighet.
Og det er derfor det er så viktig å reflektere og riste av seg de tingene som holder deg tilbake fra å leve ditt beste liv – litt som et tre feller bladene i høsten. November er måneden hvor alt kan få tid til å sette seg, mindre aktivitet og mer hvile og samle nye krefter til neste år.
Der våren og begynnelsen av sommeren kan gi folk masse av energi, kan folk nå plutselig være veldig slitne ved 10-tiden om kvelden. Og akkurat som naturen trenger søvn og hvile, så trenger også mennesket hvile og søvn. Vi trenger ikke opptre som vi holder på i mai eller juni. Hele naturen går til ro. Hvorfor skal vi da slippe å hvile og få energi?
Men i tillegg til alt det å gi slipp, er det også ekstra takknemlighet for menneskene, tingene, ideene og alt annet som blir igjen, år etter år. Ting som kan tas med deg til det nye året, for å fortsette å vokse der.
When the leaves fall
In a few weeks time, it will be November again. A month that is cold, depressing, and wet. However, autumn is a beautiful time to contemplate life.
We have been brought up and accustomed to the idea of continuous growth:
- We are going to study in another city and have little more than two pans and a duvet as a poor student. Twenty years later we live in a house of 150 m2, equipped with ovens, microwaves, television screens, closets full of clothes and other things.
- We are slim in our twenties, but in our forties, we have collected a doughnut with superfluous calories around our body.
- We start free but end up with a complicated social network full of obligations and a mortgaged house, retirement plans, an employer and a lifestyle that firmly anchor us.
But more is not better.
Autumn is a great time to ask yourself what belongs in your live and what doesn't. And that is a process.
Sometimes so much happens that we temporarily forget who we are. Amid little kids, illness, work hassles, or other stress, it's easy to put yourself on hold and prioritize everything else. No longer investing in the things you find important.
We blow with the wind and suddenly find out that we are not at all where we want to be.
Sure, life is always a matter of compromise, but that doesn't mean we can't shape our own reality to some extent.
And that's why it's so important to reflect and shake off the things that hold you back from living your best life like a tree sheds its leaves. November is the month in which everything can have time to settle, less activity and more rest and gather new strength for the next year.
Where spring and the beginning of summer can give people mountains of energy, people can now suddenly be very tired at 10 o'clock in the evening. And just as nature needs sleep and rest, so too people need rest and sleep. We don't have to perform like we do in May or June. All nature goes to rest. Why then should we not have to rest and recharge?
But in addition to all that letting go, there is also extra appreciation for the people, things, ideas, and everything else that does stay, year after year. Things that can be brought along to the new year, to grow there.
© Copyright psyke59gradernord.com
Page 10 of 62