Den norske drømmen og annerledesheten

• livet
• annerledes
• drøm

(For English scroll down)

Hva er en norsk drøm? Er det en jordomseiling med egen båt? Hytte et sted nær skipiste? Eget hus?

Som psykolog kommer det ofte folk til meg som vil gjerne leve et liv som er ikke bestemt av andre. Og det er ikke alltid lett, særlig ikke her i Norge. For i Norge må vi alle leve lik. For det er den norske gjennomsnittsmåten: alle bør leve lik. Men de som ikke vil leve slik blir sett på som de som ikke fikk det til, eller de det er noe galt med. Men er det sant?

Vi velger ofte minste motstands vei med jobb, huslån, bil og 1,7 barn. Og det er helt ok når du føler deg komfortabelt med det. Men hva om du ikke trives med alt det? Når du vil reise alene. Når du ikke ønsker barn. Når du ikke liker alkohol. Når du vil bo fast ute i villmarka. Eller det kan være noe så enkelt som at du for eksempel er så sosial som du har lyst til å være. Ikke så sosial som gjennomsnittet er… 

Da kommer problemet. For når du vil noe annet i Norge, da krever det mye. Det krever mye å si nei. Det krever mye å stå i det og det krever mye å forklare at slik er jeg: Jeg er annerledes. Hva nå den annerledesheten består av.

De virkelige drømmene handler egentlig om å leve et liv som samsvarer med hvem du er som menneske. At det ytre og det indre stemmer overens. Og for mange er det tungt: å stå i hvem de er. Ikke alle folk godtar det. Men når grensene er satt, vet du også hvem vennene dine er.

Jeg heier på dere! På deg som står i det, på deg som tåler det, på deg som prøver.

The Norwegian dream and difference

What is a Norwegian dream? Is it a round-the-world cruise with your own boat? A cabin somewhere near a ski slope? Your own house?

As a psychologist, people often come to me who would like to live a life that is not determined by others. And it is not always easy, especially not here in Norway. Because in Norway we all must live equally. Because that is the average Norwegian way: everyone should live equally. But those who don't want to live like this, are seen as those who didn't make it, or those where is something wrong with. But is that true?

We often choose the path of least resistance and choose a job, mortgage, car and 1.7 children. And that's perfectly fine when you feel comfortable with it. But what if you don't enjoy all that? If you want to travel alone. If you don't want children. If you don't like alcohol. If you want to live permanently out in the wilderness. Or it can be something as simple as, for example, being as social as you want to be. Not as social as the average is.

Then comes the problem. Because when you want something different in Norway, it requires a lot. It takes a lot to say no. It takes a lot to hold on to who they are, and it takes a lot to explain that this is how I am: I am different. Whatever that difference consists of.

The real dreams are actually about living a life that rhymes with who you are as a person. That the outside and the inside are in balance. And for many it is heavy: holding on to who they are. Not all people will accept it. But once the boundaries are set, you also know who your friends are.

I'm cheering for you! For you who holds on, for you who endure it, for you who try.

© Copyright psyke59gradernord.com

Smarttelefonavhengig

• Barn
• Forhold
• livet
• teknologi

(For English scroll down)

Hvorfor er forhold så vanskelige i dag? Hvorfor mislykkes forhold selv om vi prøver så hardt? Og hvorfor er vi plutselig så klønete til å opprettholde relasjoner?

I relasjonsterapi diskuteres ofte temaet smarttelefonavhengighet. Ingenting dreper en romanse raskere enn å bruke en smarttelefon, og forskning bekrefter det.

Skjermene er lett tilgjengelige hver dag fordi det er enkelt. 48 % av befolkningen er på telefonen i 5 til 6 timer om dagen. Og 18 % mer enn 6 timer. Teknologien i seg selv er ikke skadelig, men den kan brukes til skadelige ting. 

"Teknologi har brakt oss nærmere hverandre." Det er i hvert fall det teknologileverandører vil ha oss til å tro. Vår fysiske tilstedeværelse er erstattet av tekstmeldinger, talemeldinger og Snapchats. Som et resultat har vi mindre og mindre behov for å tilbringe tid sammen. Vi vet allerede alt om hverandre og det er mindre å snakke om når vi møtes.

57 % av unge jenter på videregående lider av depresjon eller håpløshet. Og det er ikke rart. Telefonen er hos oss 24/7, de er vanedannende, manipulerende og spesielt skadelige for barn og unge. Et barns hjerne utvikler seg over tid. Det endrer hjernens utvikling, påvirker sosiale ferdigheter og utsetter et barn for det mørke nettet.

Er det virkelig så viktig å dele middagen vår på Instagram? For å sjekke e-posten vår mens du spiser? For å se det Facebook-varselet umiddelbart? Ofte har vi en holdning om "Alle gjør det, så det må være trygt." Telefoner er distraherende og gjør det umulig å nyte tingene rundt oss. Som et resultat mister vi mange undringsøyeblikk som er unike og som aldri skal oppleves igjen.

Tenk litt over de følgende spørsmål:

• Har du kontroll over teknologien din eller har teknologien kontroll over deg?
• Er vi mennesker forvrengt til bildet av vår kultur?
• Hva gir du tid til?
• Hvordan du bruker tiden din er hvordan livet ditt ser ut. Hver dag er en gave fra Gud. Hvordan bruker du det?
• Alt som gir deg oppmerksomhet vokser. Gir du telefonen mer oppmerksomhet enn kjærligheten din?
• Hver gang du sier "ja" til en ting, sier du "nei" til noe annet. Spør deg selv: "Hvilket problem løser denne skjermen og hvilket problem forårsaker det?"

Intimitet er vanskelig å oppnå eller opprettholde når telefonen hele tiden lyder eller er synlig. Den konstante nådeløse distraksjonen gjør at vi tar våre lange samtaler og dypere samtaler mindre alvorlig. Vi er rett og slett mindre i stand til å lytte til hverandre på den tiden og går derfor glipp av mye viktige informasjon.

Et forhold handler om å gi og ta. Smarttelefoner forstyrrer denne balansen. De kan gjøre oss til egoistiske, ikke-empatiske mennesker som bare bekymrer seg for hvor mange likes Instagram-bildet deres får eller hvor mange ganger innleggene våre blir delt. Vi legger for mye vekt på våre digitale liv og mister av syne skjønnheten i hverdagen.

Vi skal ikke føle oss stresset når vi legger fra oss telefonen. Vi burde være lettet. Lettet, fordi vi kan få tid med og til den vi elsker. Er ikke det å ha et godt forhold som virkelig gjør oss lykkelige?

Smartphone dependent

Why are relationships so difficult these days? Why do relationships fail when we try so hard? And why are we suddenly so clumsy at maintaining relationships?

In relationship therapy, the topic of smartphone addiction is often discussed. Nothing kills a romance faster than pulling out a smartphone, and research confirms it.

The screens are easily accessible every day because it's easy. 48% of the population is on the phone for 5 to 6 hours a day. And 18% more than 6 hours. And the technology itself is not harmful, but it can be used for harmful things. 

"Technology has brought us closer together." At least that's what technology vendors would have us believe. Our physical presence has been replaced by text messages, voice messages and Snapchats. As a result, we have less and less need to spend time together. We already know everything about each other and there is less to talk about when we meet.

57% of young girls in high school suffer from depression, sadness, or hopelessness. And it's no wonder. Our phone is with us 24/7, they are highly addictive, manipulative and it is particularly damaging for children and youth. A child's brain develops over time. It alters brain development; it impairs social skills, and it exposes your child to the dark web.

Is it really that important to share our dinner on Instagram? To check our email while you eat? To see that Facebook notification instantly? Often we have an attitude of "Everybody's doing it, so it must be safe." Phones are distracting and make it impossible to enjoy the things around us. As a result, we lose many moments of wonder that are unique and will never be experienced again.

Think about the following questions:

• Are you the master of your technology or has your technology mastered you?
• Are we humans deformed into the image of our culture?
• What do you make time for?
• How you spend your time is how your life looks. Every day is a gift from God. How do you use it?
• Everything that you pay attention to grows. Do you give your phone more attention than your love?
• Every time you say "yes" to one thing, you say "no" to something else. Ask yourself, "What problem does this screen solve and what problem does it create?"

Intimacy is difficult to achieve or maintain when the phone is constantly ringing or visible. The constant relentless distraction makes us take our long conversations and deeper conversations less seriously. We are simply less able to listen to each other at that time and therefore miss a lot of important information.

A relationship is about giving and taking. Smartphones disrupt this balance. They can turn us into selfish, unempathetic people who only care about how many likes their Instagram photo gets or how many times our posts are shared. We put too much emphasis on our digital lives and lose sight of the beauty in everyday life.

We shouldn't feel stressed when we put the phone down. We should be relieved. Relieved, because we can make time with and for the one we love. Isn't having a good relationship what really makes us happy?

© Copyright psyke59gradernord.com

Oppmerksomhet og kjærlighet

• Barn
• foreldre
• Kjærlighet
• Oppmerksomhet

(For English scroll down)

Den siste måneden har det vært en del mennesker innom med problemer. Unge mennesker, noen fortsatt barn. I inntakssamtalene prøver jeg alltid å finne ut litt mer om hvordan de jobber, hvilke hobbyer de har, hvordan en dagsplan ser ut, osv. Noen ganger spør jeg også hvordan de tror fremtiden deres vil se ut, hvilke planer de har for videre utdanning. Ni av ti unge svarer at de ikke vil gjøre det foreldrene gjør. Når jeg spør hva foreldrene gjør og hvorfor de ikke vil bli sånn, er svaret deres alltid: «Fordi i den jobben er det ikke plass til familie. De kan ikke gi barna nok oppmerksomhet. De kan ikke gi den oppmerksomheten barna ønsker.» Og faktisk er det et rop om oppmerksomhet.

Jeg vet at det er det. I bloggen min advarer jeg oftere mot det. Og likevel skremmer det meg hver gang. Hvis far og mor begge jobber, er det ikke tilstrekkelig oppmerksomhet til barna. Selv om de får et surrogat av oppmerksomhet gjennom f.eks. SFO. Oppmerksomhet fra SFO er ikke det samme som oppmerksomhet fra foreldre.

Det hender også jevnlig at jeg får yngre barn i praksisen. Barn på rundt 10, 11 år som skulle ha autisme. Min første reaksjon er vanligvis hvorfor dette ikke har blitt lagt merke til før. Foreldre merker hjemme at barnet deres oppfører seg «rart». For eksempel fordi den ikke vil ha på seg visse klær. Eller fordi visse matvarer ikke spises. Jeg pleier å råde foreldre til å sette seg ned med barnet sitt og snakke med dem. Hvorfor vil ikke barnet ha på seg visse klær? Hvorfor vil ikke barnet spise visse matvarer? Vanligvis er det en følelse. Visse klær som ikke føles bra på huden. Et vaskemerke. Konsistensen til visse matvarer som ikke føles bra i munnen. Det er mer vanlig enn at smaken ikke er god.

Hvis du ikke tar deg tid til å snakke med barnet ditt, vil du ikke finne ut hva barnet ditt tenker på, gjør eller liker. Når begge foreldrene jobber, blir barna kjøpt av med dyre leker, designerklær eller et års abonnement på dyreparken. Men er det det barna vil ha? Selv om et barn kan ha lyst på designerklær, gjør du et dårlig kjøp hvis det ikke er riktig stoff. Et barn med autisme må ofte bearbeide flere inntrykk enn det kan håndtere i en fornøyelsespark. Med alle dets konsekvenser. Er det det du vil gjøre mot barnet ditt?

Å bringe et barn til verden krever ikke bare penger. Det krever også din tid og oppmerksomhet. Og ubetinget foreldrekjærlighet. Tid og oppmerksomhet er det et barn trenger for å bli en sterk voksen. Tid og oppmerksomhet er det et barn har krav på. Ubetinget foreldrekjærlighet er noe bare foreldre kan gi.

Attention and Love

In the past month, a number of people came by with problems. Young people, some still children. In the intake conversations I always try to learn a little more about how someone works, what the hobbies are, what a daily schedule looks like. Sometimes I also ask what they think their future will look like, what plans they have for further education. Nine out of ten young people answer that they don't want to do what their parents do. When I ask what the parents do and why they don't want to become like that, their answer is always: "Because in that job there is no room for family. They can't give their children enough attention. They can't give the attention that the children want.” And actually that is a cry for attention.

I know it is. In my blog I warn against it more often. And yet, it scares me every time. If father and mother both work, there is insufficient attention for the children. Even there is some surrogate attention through childcare. Attention from childcare is not the same as attention from parents.

It also happens regularly that I get somewhat younger children in practice. Children aged about 10, 11 who would have autism. My first reaction is usually how come this hasn't been noticed before. Parents notice at home that their child is acting “weird”. For example, because it does not want to wear certain clothes. Or because certain foods are not eaten. I usually advise parents to sit down with their child and talk to them. Why does the child not want to wear certain clothes? Why does the child not want to eat certain foods? Usually, it is a feeling. Certain clothes that don't feel good on the skin. A laundry mark. The consistency of certain foods that don't feel good in the mouth. That is more common than that the taste is not good.

If you don't take the time to talk to your child, you won't find out what's on your child's mind. When both parents work, the children are bought off with expensive toys, designer clothes or a year's subscription to the zoo. But is that what the kids want? Even though a child may crave designer clothes, if it's not the right fabric, you're making a bad purchase. A child with autism often has to process more impressions than it can handle in an entertainment park. With all its consequences. Is that what you want to do to your child?

Bringing a child into the world does not only require money. It also requires your time and attention. And unconditional parental love. Time and attention are what a child needs to become a strong adult. Time and attention are what a child is entitled to. Unconditional parental love is something only parents can give.

© Copyright psyke59gradernord.com