Foreldre, AI og grenseløse barn
(For English scroll down)
Barn uten grenser
Konsekvensene av moderne foreldrerollen blir stadig mer smertelig tydelige. Det er normen å sende barn – etter en globalt anerkjent lang foreldrepermisjon – i barnehage rundt ettårsalderen og holde dem der til de er gamle nok til å være et nøkkelbarn. Mange barn fra ni år og oppover kommer hjem rundt klokken 14:30 og er hjemme alene (eller på SFO) til foreldrene kommer tilbake, slitne etter jobb og med et fjell av husarbeid igjen å gjøre. Lenge leve TV og iPad.
Kompenserende atferd
I helgene må foreldrenes fravær kompenseres med utflukter. Jeg er alltid forbløffet over hva barn får lov til å gjøre, hva foreldre foretar seg, og om kostnadene. Man vil selvfølgelig ikke være en streng forelder i helgen. Norske barn får det rett og slett som de vil, og det resulterer i en gjeng irriterende, grenseløse, kjedelige, utilfredse, overarrogante, hærverkende barn og, snart, voksne.
Ekstreme
De voksne fortsetter å snakke med dem, snakker og snakker enda mer, og barna, leende, fortsetter med det de holdt på med. Fra et skolesystem med ekstremt sterk, og ofte voldsomt håndhevet, autoritet til det stikk motsatte. Fra familier som holdt sammen og små lokalsamfunn med mye sosial kontroll til «frihet» for hver enkelt og fremfor alt, å ikke blande seg med andre.
For et mer effektivt system og høyere statlige inntekter har kvinner blitt fortalt at de må jobbe for sin personlige utvikling. Å ta ordre fra en sjef i 32 timer i uken, ta opp et billån for å komme seg på jobb, kjøpe drømmehuset sitt med alle pengene man kan låne, og sørge for at man har økonomiske forpliktelser resten av livet.
Husarbeid må gjøres til slutt. Og derfor må pappa være opptatt med husarbeidet etter jobb også.
Å spille fotball eller gå mindre ut sammen med pappa betyr å bruke mer penger i helgene for å kompensere. Finnes det ikke utmerket barnepass? Og så blir det tatt opp en eller annen dårlig norsk studie for å «bevise» det.
Autonomi blir tatt bort
Færre og færre mennesker kan gjøre “noe”. Mindre og mindre læres på skolen fordi barn synes det er «vanskelig». Andre klager over at de ikke lærer hvordan de skal håndtere penger. Og matematikk er virkelig et fag du aldri vil trenge igjen i livet ditt... Å drive en husholdning er ikke vanskelig, men det er intensivt og, etter min mening, viktig for alles velvære.
Endrende tider
Vi har nå ikke bare en generasjon barn som, som Oscar Wilde sa, vet prisen på alt og verdien av ingenting, men også en gruppe voksne som ikke kan stå opp for seg selv, men som styres av hva myndighetene ber dem om å gjøre (skjermtid for barn, forbud mot sosiale medier osv.).
Jeg tror det vil bli tydelig i ettertid at barn som er oppdratt av noen som bryr seg dypt om dem, har en enorm fordel når det gjelder kritisk tenkning, noe som er viktigere enn noen gang i denne tidsalderen med «fake alt».
At barn som har blitt lært klare grenser blir mye mer balanserte voksne som er mer motstandsdyktige i vanskelige tider. At barna som ikke fikk tak i en iPad har et oppmerksomhetsspenn og en kreativitet som er enestående for deres generasjon og essensiell for generasjoner som kommer.
Håp
Jeg håper vi igjen vil innse hvor viktige mødre – og nåværende fedre! – er for barn. Jeg håper vi vil forstå at foreldrerollen ikke bør overlates til andre. At det til tider slitsomme, kjedelige, tungvinte og frustrerende arbeidet med å oppdra barn gir oss de voksne som verden trenger.
Vi står overfor en enorm utfordring og enorme forandringer. I årene som kommer vil menneskelighet, autentisitet og kreativitet være viktigere enn noensinne. Å holde seg på sin egen vei; ikke massenes og ikke nettverdenens, hvor ingenting er som det ser ut til. Mødre spiller en nøkkelrolle i dette. Ikke som tannhjul i systemet, men som nåværende, synlige beskyttere og lærere for neste generasjon i en umenneskelig verden som roper etter mer menneskelighet.
Parents, AI, and Borderless Children
Children Without boundaries
The consequences of modern parenting are becoming increasingly painfully clear. It's the norm to send children—after a globally acclaimed long parental leave—to daycare around the age of one and keep them there until they're old enough to be latchkey kids. Many children aged nine and up come home around 2:30 PM and are home alone (or after school care program) until their parents return, tired from work and with a mountain of housework still to face. Long live television and the iPad.
Compensatory Behaviour
On weekends, parents' absences must be compensated for with outings. I'm always amazed at what children are allowed to do, what parents undertake, and the costs involved. You don't want to be a strict parent on the weekend, of course. Norwegian children simply get it their way, and that results in a bunch of irritating, limitless, bored, unsatisfied, overly arrogant, vandalizing children and, soon, adults.
Extremes
The adults keep talking to them, talking, and talking some more, and the children, laughing, continue what they were doing. From a school system with extremely strong, and often violently enforced, authority to the exact opposite. From families that stayed together and small communities with a lot of social control to "freedom" for each individual and, above all, not to interfere with others.
For the sake of a more efficient system and higher government revenues, women have been told they have to work for their personal development. Taking orders from a boss for 32 hours a week, taking out a car loan to get to work, buying your dream house with all the money you can borrow, and making sure you have financial obligations for the rest of your life.
Housework has to be done eventually. And so Dad has to be busy with the housework after work too.
Playing football or going out together less with Dad means spending more money on the weekends to compensate. Isn't there excellent childcare? And then some shoddy Norwegian study is brought up to "prove" it.
Autonomy is being taken away
Fewer and fewer people can do something. Less and less is taught in schools because children find it "difficult." Others complain about the fact that they aren't taught how to manage money. And math is truly a subject you'll never need again in your life... Running a household isn't difficult, but it is intensive and, in my view, essential for everyone's well-being.
Changing times
We now have not only a generation of children who, as Oscar Wilde said, know the price of everything and the value of nothing, but also a group of adults who can't stand up for themselves but are guided by what the government tells them to do (screen time for children, bans on social media, etc.).
I think it will become clear in retrospect that children raised by someone who cares deeply about them have a huge advantage when it comes to critical thinking, something that is more important than ever in this age of "fake everything."
That children who have been taught clear boundaries become much more balanced adults who are more resilient in difficult times. That the children who didn't get their hands on an iPad have an attention span and a creativity that is unprecedented for their generation and essential for generations to come.
Hope
I hope we'll realize again how important mothers—and present fathers!—are to children. I hope we'll understand that parenting shouldn't be left to others. That the sometimes tiring, boring, tedious, and frustrating work of raising children provides us with the adults the world needs.
We face an enormous challenge and immense change. In the coming years, humanity, authenticity, and creativity will be more important than ever. Keeping to your own path; not that of the masses and not that of the online world where nothing is what it seems. Mothers play a key role in this. Not as cogs in the system, but as present, visible protectors and educators of the next generation in an inhumane world that cries out for more humanity.
© Copyright psyke59gradernord.com
Bort fra den digitale verden
(For English scroll down)
Jeg føler at den digitale verden i økende grad blir en felle. Instagram endret seg fra et sted hvor alle kunne legge ut bilder av hagegnomen sin eller en vellykket ferie/eplepai/strikkede sokker til et monster som tilegner seg opphavsretten til bildene dine, gjør alt det kan for å holde deg distrahert så lenge som mulig og bruker alvorlig personvernkrenkende teknikker for å betjene kundene sine, annonsørene, så best som mulig på brukerens bekostning.
I det siste har jeg redusert tiden jeg bruker på internett ytterligere. Jeg slår fortsatt opp noe nå og da, men så lite som mulig.
Telefonen min holdt oversikt over hvor mange skritt jeg tok og fortalte meg hver mandag hvor mange minutter jeg hadde brukt telefonen de siste dagene. Den ble en kilde til stress hvis jeg ikke drakk nok. Søvnen min ble en kilde til stress hvis jeg tydeligvis ikke fikk nok dyp søvn.
Uten all denne støyen må vi se oss rundt og se hva vi gjør. Hva slags verden vi har skapt. En verden som jeg knapt kjenner igjen lenger når jeg sammenligner den med for 25 år siden. Jeg savner den verdenen.
Den langsommere verden, hvor du måtte møte noen for å vite hvordan de hadde det (og selv da visste du ikke hva de skulle spise til middag). Verdenen hvor barn gikk på biblioteket for å lage en oppgave, i stedet for å se på Wikipedia eller spør ChatGPT. Verdenen hvor du måtte forlate huset hvis du ville se en bestemt film. Verdenen hvor ikke alt var tilgjengelig med et museklikk. Verdenen hvor menneskelig grådighet fortsatt var noe begrenset. Verdenen hvor folk uten mobiltelefoner gjorde avtaler og fortsatt klarte å finne hverandre. Verdenen hvor du fortsatt opplevde de vakre øyeblikkene uten skjerm og barn i barnevogn så ansiktene til foreldrene sine i stedet for baksiden av en telefon. En verden uten influensere som solgte deg mikroplast-spredende skrubb produkter og uten folk som iscenesetter hele livet sitt for kameraet for å bevise at de har et så fantastisk enkelt liv, for å se på meg mens jeg mindfullt går gjennom denne blomsterengen...
«Vi kan ikke gå tilbake i tid», sier folk, og ja, litt etter litt blir vi mer avhengige. Jeg «må» kjøpe togbillett via appen hvis jeg vil til Oslo, fordi de er 50 kroner dyrere på toget. Noen ganger sendes pakker til en pakkeboks som bare kan åpnes med en app. Hvis jeg vil parkere bilen, trenger jeg en app, og hvis jeg må betale for parkering, trenger jeg bankappen.
Men den digitale verden er ikke en verden jeg vil leve i. Selv om resten av verden gjør det. Jeg vil ikke outsource hukommelsen min til Google, men huske ting selv. Jeg vil ikke alltid måtte vite ting. Jeg vil spise uten at noen forteller meg at grønnsaker vil drepe meg, og noen andre at jeg trenger grønnsaker for å unngå å bli syk.
Away from the digital world
I feel like the digital world is increasingly becoming a trap. Instagram changed from a place where everyone could post pictures of their garden gnome or a successful holiday/apple pie/knitted socks to a monster that appropriates the copyright on your photos, does everything it can to keep you distracted for as long as possible and uses seriously privacy-violating techniques to serve their customers, the advertisers, as best as possible at the expense of the user.
Lately, I have reduced the time I spend on the internet even further. I still look something up now and then, but as little as possible.
My phone kept track of how many steps I took and told me every Monday how many minutes I had used my phone the past few days. It became a source of stress if I didn't drink enough. My sleep became a source of stress if I apparently didn't get enough deep sleep.
Without all that noise we have to look around us and see what we are doing. What kind of world we have created. A world that I hardly recognize anymore when I compare it to 25 years ago. I miss that world.
That slower world, where you had to meet someone to know how they were doing (and then you still didn't know what they were having for dinner). The world where children went to the library for a paper, instead of to Wikipedia or ChatGPT. The world where you had to leave the house if you wanted to watch a certain film. The world where not everything was available with a click of a mouse. The world where human greed was still somewhat limited. The world where people without cell phones made appointments and still managed to find each other. The world where you still experienced the beautiful moments without a screen and children in a stroller saw the faces of their parents instead of the back of a phone. A world without influencers who sell you microplastic-spreading scrub-daddy products and without people who stage their entire lives for the camera to prove that they have such a wonderfully simple life because look at me mindfully walking through this flower meadow...
‘We can’t go back in time’, people say, and indeed, bit by bit we are becoming more dependent. I ‘have to’ buy a train ticket via the app if I want to go to Oslo because they are 50 kroner more expensive on the train. Sometimes parcels are sent to a ‘pakkeboks’ that can only be opened with an app. If I want to park the car, I need an app and if I have to pay for parking, I need the banking app.
But the digital world is not a world I want to live in. Even if the rest of the world does. I don’t want to outsource my memory to Google. I want to remember things myself. I don’t want to always have to know things. I want to eat without someone telling me that vegetables will kill me and someone else that I need vegetables to avoid getting sick.
© Copyright psyke59gradernord.com
Inspirerende småfugler
(For English scroll down)
Se for deg at du veier fem gram, du beveger deg og snakker hele dagen, du må spise og holde deg varm i centimeter med snø. Ja, de døde i hopetall (slik småfugler gjør om vinteren) eller fløy til Danmark og England, og mange overlevde.
Vi kan lære så mye av verden rundt oss. Fra dyrene, plantene og naturens rytmer. Hvordan? De har tillit til det de gjør. De stiller ikke spørsmål ved om de er gode foreldre, om de bidrar nok til kollektivet, om de burde stjele det egget for å mate ungene sine, eller om de burde fly til Afrika på slutten av hekkesesongen. De bare gjør det.
De lever ikke i fortiden eller i fremtiden. Ja, vi mennesker husker fortiden og kan bære nag, men det betyr ikke at vi burde. Lær av fuglene. Kråka spiste skjærenes unger, men om vinteren satt de sammen i hagen og spiste nøtter fra samme haug. Fugler lever i nuet og er intenst fokusert på omgivelsene sine. Dyr generelt er det.
En fugl med en hjerne på størrelse med en ert legger merke til mer enn oss. Typisk. De drar når noe ikke passer dem og tilpasser seg omstendighetene. Noen tilpasser seg til og med mennesker. Av disse grunnene kaller folk dem «skadedyr», men det er vår dumhet, og naturens skjønnhet.
«Garderobe» er ikke et problem i en fugls liv. Å bruke det samme hver dag? Ikke noe problem. Bare sørg for at fjærene dine er pene og vanntette, gi dem et dypp i kaldt vann nå og da, så er du ferdig. Ekstrapoeng for den beste fjærdrakten, da.
De blir aldri så fete at de ikke kan fly lenger. De spiser aldri så mye dritt at de gjør seg selv fete og usunne. Så lenge folk ikke blander seg inn, spiser en fugl det som er bra for den, og aldri for mye.
De klager ikke over å være for kalde, for varme eller fly for lenge... De aksepterer det og gjør det beste ut av situasjonen slik den er. En fugls liv er ofte kort og fullt av farer, utfordringer og vanskeligheter, men de sitter ikke i et hjørne og synes synd på seg selv: de fortsetter å gjøre det de må gjøre. De aksepterer sin skjebne.
De er spenstige, robuste og utrolig sterke.
De synger for soloppgangen, solen, regnet, solnedgangen og for selve livet. Fuglene er også glade når de kjenner regnet nærme seg.
De slutter å utmatte seg når arbeidet er gjort. Spist nok? Unger også? Fjærene pusset? Greit, ferdig. De gjør ikke alle slags ting for moro skyld fordi de andre fuglene ville tro at de ikke er "produktive". De kaster absolutt ikke bort energien sin på latterlige ting som å fly tre timer til sitt andre reir eller lese om livene til mer vellykkede fugler. De føler seg ikke skyldige for plassen de tar opp eller de tingene de naturlig gjør.
De forstår forskjellen mellom hanner og hunner.
De navigerer uten Google. De vet hva som er sunt uten Google. De vet hvordan de skal bygge et reir uten Google. De vet hvordan de skal oppdra ungene sine uten Google. Prøv å lære det fra mennesker!
De klamrer seg ikke til eiendeler. Det er også ganske vanskelig å fly.
De elsker farger og synger vakre sanger.
Inspiring little birds
Imagine you weigh five grams, you're moving and talking all day, you have to eat and keep warm in inches of snow. Yes, they died en masse (as little birds do in winter) or flew to Denmark and England, and plenty survived.
We can learn so much from the world around us. From the animals, the plants, the rhythms of nature. How? They have confidence in what they do. They don't question whether they're good parents, whether they contribute enough to the collective, whether they should steal that egg to feed their young, or whether they should fly to Africa at the end of the breeding season. They just do it.
Not living in the past, or in the future. Yes, we humans remember the past and can harbour resentments, but that doesn't mean we should. Learn from the birds. The crow ate the magpie's young, but over the winter they were sitting together in the garden eating nuts from the same pile. Birds live in the moment and are intensely focused on their surroundings. Animals in general are.
A bird with a brain the size of a pea notices more than we do. Typical. They leave when something doesn't suit them and adapt to the circumstances. Some even adapt to people. For these reasons, people call them "pests," but that's our stupidity, and the beauty of nature.
"Wardrobe" isn't an issue in a bird's life. Wearing the same thing every day? No problem. Just make sure your feathers are neat and waterproof, give them a dip in cold water every now and then, and you're done. Extra points for the best plumage, though.
They never get so fat that they can't fly anymore. They never eat so much sh*t that they make themselves fat and unhealthy. As long as people don't interfere, a bird eats what's good for it, and never too much.
They don't complain about being too cold, too hot, or flying too long… They accept it and make the best of the situation as it is. A bird's life is often short and full of dangers, challenges, and hardships, but they don't sit in a corner feeling sorry for themselves: they keep doing what they have to do. They accept their fate.
They are resilient, robust, and incredibly strong.
They sing for the sunrise, the sun, the rain, the sunset, and for life itself. The birds are also happy when they sense rain approaching.
They stop exhausting themselves when the work is done. Eaten enough? Babies too? Feathers preened? Okay, done. They're not doing all sorts of things for fun because the other birds would think they're not being "productive." They certainly don't waste their energy on ridiculous things like flying three hours to their second nest or reading about the lives of more successful birds. They don't feel guilty about the space they take up or the things they naturally do.
They understand the difference between males and females.
They navigate without Google. They know what's healthy without Google. They know how to build a nest without Google. They know how to raise their young without Google. Try getting that from humans!
They don't cling to possessions. Flying is also quite difficult.
They love colours and sing beautiful songs.
© Copyright psyke59gradernord.com
Utroskap: finnes det en fremtid?
(For English scroll down)
Utroskap, en flørt, en affære, en one-night stand, et utenomekteskapelig forhold eller et følelsesmessig bånd uten partnerens viten eller samtykke. Utroskap er ødeleggende for tilliten i et forhold. Utroskap betyr en stor forstyrrelse av tryggheten i forholdet og psyken til personen som har blitt utro. De mentale, psykologiske, fysiske og emosjonelle reaksjonene er de samme som ved PTSD. De er derfor alvorlige av natur og kan ikke bare ignoreres. Det som trengs er god omsorg, oppmerksomhet og ærlighet.
Utroskap
Par prøver ofte å håndtere det selv i starten, men over tid viser det seg at misforståelser, spenninger og konflikter stadig kommer tilbake og tar stadig verre former. Dette gjelder vanligvis begge partnere.
Setninger som:
- «Å, det var bare en tabbe»
- «Det betydde ingenting for meg»
- «Jeg vet ikke hva som besatte meg»
- «Jeg forstår ikke meg selv»
- «Jeg følte meg ensom og uhørt»
- «Jeg hadde det vanskelig»
- «Du var alltid så fraværende»
- «Jeg ville også bli berørt»
- «Jeg ville vite om jeg fortsatt var attraktiv»
- «I alle disse årene skjedde det bare én gang»
er ikke nyttige for å gjenopprette tilliten. De fører faktisk til at stressreaksjonene hos partneren øker og vedvarer. Det er viktig at du vet hvorfor du gikk til noen andre. Hvis du kan gi et ærlig svar på alle spørsmålene til din kjære, er det en mulighet for å gjenopprette tilliten.
Tilnærming
- De enorme stressreaksjonene til den som har blitt bedratt, kan bare avta hvis bedrageren viser over en lengre periode at partneren ubetinget er nummer 1 i alt. Det er opp til den bedrageren å også vise – til tross for motstand – hva dens sanne natur er. Ethvert avbrudd i dette kan føre til at stressreaksjonene blusser opp igjen. Når det er skapt mer trygghet, kan trinn 2 vurderes.
- Hva er den underliggende dynamikken mellom begge partnere som bidro til utroskap? Er det en vilje til å vokse og samarbeide?
- Bygge et fastere fundament for fremtiden.
Med dedikasjon og riktig terapeutisk veiledning er det mulig å komme seg ut av forholdskrisen nærmere og mer ærlig.
Infidelity and cheating: is there a future?
Infidelity, cheating, a fling, an affair, a one-night stand, an extramarital relationship, or an emotional bond without the knowledge or consent of your partner. Infidelity is devastating for trust in a relationship. Infidelity means a major disruption of safety in the relationship and the psyche of the person who has been cheated on. The mental, psychological, physical and emotional reactions are the same as with PTSD. They are therefore serious in nature and cannot simply be ignored. What is needed is good care, attention and honesty.
Cheating
Couples often try to deal with it themselves at first, but over time it turns out that misunderstanding, tensions and conflicts keep coming back and take on increasingly worse forms. This usually applies to both partners.
Sentences like:
- "Oh it was just a slip up"
- "It meant nothing to me"
- "I don't know what possessed me"
- "I don't understand myself"
- "I felt lonely and unheard"
- "I had a difficult time"
- "You were always so absent"
- "I wanted to be touched too"
- "I wanted to know if I was still attractive"
- "In all those years it only happened once"
are not helpful in restoring trust. They actually cause the stress reactions in the partner to increase and persist. It is important that you do know why you went to someone else. If you can give an honest answer to all the questions of your loved one, there is a possibility of restoring trust.
Approach
- The enormous stress reactions of the person who has been cheated on can only decrease if the cheater shows for a longer period of time that the partner is unconditionally number 1 in everything. It is up to the unfaithful person to also show – despite resistance – what their true nature is. Any interruption of this can cause the stress reactions to flare up again. When more safety has been created, step 2 can be considered.
- What is the underlying dynamic between both partners that contributed to the estrangement? Is there a willingness to grow and cooperate?
- Building a firmer foundation for the future.
With dedication and the right therapeutic guidance, it is possible to emerge from the relationship crisis more closely and honestly.
© Copyright psyke59gradernord.com
Page 3 of 74
