Forventninger og ønsker

• Forhold
• samliv

(For English scroll down)

Forventninger og ønsker farger et forhold. Vi har dem alle, og de kan bringe både forvirring og klarhet. Effekten avhenger av om de er anerkjent som sådan.

Hva er forventningene? En forventning er noe du egentlig antar. Dette gjør det faktisk til en antagelse. En antagelse er noe du tror du vet. Så det er en tro.

Eksempler er: Det er normalt at man etter studiene blir forelsket, kommer inn i et forhold, flytter sammen, gifter seg, får barn, kjøper hus og blir gamle sammen.

Tro vi har er vanligvis betinget. Det betyr at det er lært. Du oppfører deg slik du er oppdratt. Foreldrene dine gjør dette fordi de har lært det på denne måten av sine foreldre, osv. Dette gjør nesten at det du lærer ser ut til å bli en norm (lov). Det er imidlertid fortsatt en antagelse om at noe må gjøres denne måten, bare fordi det var slik det alltid gikk.

Og faktisk gjør vi de tingene som vi har blitt lært ubevisst. Hvis du er bevisst på hva du gjør, kan du stille deg selv spørsmålet: Hva tenker du egentlig om måten du lever livet på? Når du stiller dette spørsmålet, kommer du umiddelbart til ønskets område.

Men, fordi vi lever så ubevisst og ofte ikke umiddelbart tenker på våre ønsker, lever vi ubevisst «som det burde være». Disse såkalte «som det skal være»-måtene former forventningene våre.

Hvis forholdet varer litt lenger, blir det ofte rutiner. Eller problemer fører til at vi blir mer bevisste på blant annet våre ønsker. Ved å oppleve det vi ikke vil, ser vi plutselig at vi ønsker noe annet.

Ønsker viser oss hvordan vi egentlig ønsker å føle oss. For å få et ønske til å gå i oppfyllelse er det ofte nødvendig med en annen oppførsel eller situasjon. Det krever endringsvilje fra partneren din og fra deg selv. Det krever å gjøre ting annerledes og det krever mot.

Hvilke ubevisste forventninger har du til forholdet ditt? Og er disse dine, eller ble de bare utlært til deg?

Expectations and desires

Expectations and desires colour a relationship. We all have them, and they can bring both confusion and clarity. The effect depends on whether they are recognized as such.

What are expectations? An expectation is something you assume as a matter of fact. This actually makes it an assumption. An assumption is something you think you know. So, it is a belief.

Examples are: It is normal that after your studies you fall in love, get into a relationship, move in together, get married, have children, buy a house, and grow old together.

The beliefs we have are usually conditioned. That means learned. You behave the way you were raised. Your parents did this because they learned it this way from their parents, etc. This almost makes what you learn seem to become a norm (rule). However, it is still an assumption that something must go that way, just because that's how it always went.

And actually, we do those things that we have been taught unconsciously. If you are aware of what you do, you may ask yourself the question: What do you actually think about the way you live your life? When you ask this question, you immediately come to the area of desires.

However, because we live so unconsciously and often do not immediately think about our desires, we unconsciously live “as it should be”. These so-called “as it should be” ways shape our expectations.

If the relationship lasts a little longer, it often becomes routine or problems cause us to become more aware of, among other things, our desires. By experiencing what we don't want, we suddenly see that we do want something else.

Desires show us how we essentially want to feel. To make a desire come true, a different behaviour or situation is often necessary. It requires a willingness to change from your partner and from yourself. It requires doing things differently and that takes courage.

What unconscious expectations do you have about your relationship? And are these yours or were they purely taught to you?

© Copyright psyke59gradernord.com

Førstehjelp for: "Hvor er våren"

• positivitet
• livet
• mestring

(For English scroll down)

Været, som selv jeg begynner å beskrive som 'deprimerende': det er kaldt uten snø, når det snør (vått) forblir det overskyet, så fryser det til og veien blir til en skøytebane... og jeg savner sol! Alt blir dyrere, og vi får mindre igjen. Verdens generelle tilstand. Jeg er spesielt lei av mørke morgener og savner å se solen stå opp med min første kopp kaffe og i stedet sitter jeg i stummende mørke til halv ni.

Men, problemet er også løsningen: Å innse at jeg ikke kan gjøre noe med det. Og gjøre min egen verden så vakker som mulig. Den eneste som kan gjøre det er meg. Og hvordan? Spesielt gjennom de enkleste ting og fokus på min egen verden. Mitt eget lille frimerke.

Det er lett å tenke på ting som ikke går bra. Og en svamp som jeg er, jeg suger alt opp og selv om jeg ikke mister søvn over det eller egentlig tenker på det, er det med meg hele tiden.

Jeg prøvde å uttrykke følelsen av fullstendig ‘blugh’ til mannen som heller ikke kan gjøre noe med det, men han lytter.

Som alltid startet jeg med små skritt og gjorde det jeg må gjøre først. Frisk energi i hele huset. Solen skinte endelig og jeg spiste frokost ute på trappen, med frakken på. Jeg ryddet opp og det er også… terapeutisk. Jeg bakte havrevafler. Rengjorde kjøleskap og bad. Bestemte meg for å begynne å så noe i morgen for jeg gleder meg veldig til våren! Det blir litt lettere for hver dag.

Og selvfølgelig. Nesten alt er utenfor min makt til å endre, men jeg kan gjøre mitt eget liv så morsomt som mulig. Hva er alternativet? Å bo i en dal av tårer fordi verden er full av kriger og katastrofer? For på et sekund kan livet slik vi kjenner det bli avsluttet?

Ha mer moro i hverdagslige ting igjen. Gjør litt ekstra innsats. Ikke gjør det vanskelig for deg selv. Tenn et lys, i stedet for å sukke over at det er så mørkt og ha på deg noe spennende, i stedet for... noe kjedelig.

På grunn av alle slags heldige omstendigheter har jeg muligheten til å organisere livet mitt nesten akkurat slik jeg vil. Jeg velger hva jeg vil gjøre av det. Og selv om situasjonen i verden noen ganger nesten ser ut til å knuse hjertet mitt, vet jeg at det å tillate det ikke oppnår eller tilfører noe.

First aid for: "Where is the spring"

The weather, which even I am starting to describe as 'depressing': it is cold without snow, when it snows (wet) it remains cloudy, then it freezes over and the road turns into an ice rink... and I miss the sun! Everything becomes more expensive, and we get less in return. The general state of the world. I'm especially tired of dark mornings and I miss watching the sun rise with my first cup of coffee and instead sitting in the pitch dark until half past eight.

But the problem is also the solution: realizing that I can't do anything about it. And make my own world as beautiful as possible. The only one who can do that is me. And how? Especially through the simplest things and focusing on my own world. My own little stamp.

It's easy to think about the things that aren't going well. And sponge that I am, I soak it all up and although I don't lose sleep over it or even really consciously think about it, it is with me all the time.

I tried to express my feeling of complete 'blugh' to my husband, who couldn't do anything about it either, but he does listen.

As always, I started with small steps and doing what I had to do first. Fresh energy throughout the house. The sun finally shone, and I ate breakfast outside on the steps, with my coat on. I cleaned and tidied up and that is also… therapeutic. I baked oatmeal waffles. Cleaned the refrigerator and bathroom. Decided to start sowing some tomorrow because I'm really looking forward to spring! It gets a little lighter every day.

And oh yes. Almost everything is beyond my power to change, but I can make my own life as fun as possible. What is the alternative? Living in a valley of tears because the world is full of wars and disasters? Because in a second, life as we know it can be ended?

Have more fun in everyday things again. Make a little extra effort. Don't make it difficult for yourself. Light a candle, instead of sighing that it is so dark and wear something frivolous, instead of... something unfrivolous.

Due to all kinds of fortunate circumstances, I have the opportunity to organize my life almost exactly as I want. I choose what I want to make of it. And although the situation in the world sometimes seems almost to break my heart, I know that allowing it does not achieve or add anything.

© Copyright psyke59gradernord.com

Barn og grenser

• Barn
• Oppdragelse
• grenser

(For English scroll down)

Da sønnen vår var cirka ett år gammel krøp han rundt overalt. Vi hadde et hus med åpne rom, uten dører. Og han var rask! På kjøkkenet sto det en beholder med rå og uskrellede poteter. På et tidspunkt mistet vi sønnen ute av syn. Han var under vasken og hadde funnet beholderen med poteter. Velbekomme!

Som alle, men spesielt de med små barn forhåpentligvis vet, er rå poteter giftig. Og dødelig for små barn. Vi tok bort poteten og satte sønnen vår tilbake i stua. Et øyeblikk senere var han tilbake under vasken. Vi snakket formanende til ham: «Nei! Ikke!», satte ham tilbake i stua og på et blunk var han tilbake under disken og spiste poteten.

Det vi kunne ha gjort er å ta bort potetene. Men hvis vi en gang hadde lagt potetene tilbake under vasken fordi vi glemte at vi hadde et barn som likte rå poteter, hadde vi kanskje ikke hatt barn lenger.

Hva gjorde vi? Vi gav ham et lite trykk på fingrene. Han gråt og krøp tilbake til stuen selv. Etter den smellen på fingrene spiste han ikke lenger rå poteter. Og potetene kunne bli der de var.

Hva vil jeg si med denne anekdoten?

I Norge er vi vant til å ikke slå barna våre. Selv om det alltid finnes mennesker som er et unntak. Og for ordens skyld: Jeg er imot vold! Men, vi har også lært at milde kirurger lager stinkende sår. Da vi ba sønnen vår ikke røre potetene, gjorde han det likevel. Da vi gav ham et lite trykk på fingrene, forsvant den negative oppførselen.

Konsekvenser

Noen ganger er det nødvendig for barn å oppleve konsekvensene av atferden deres. Selv om det sårer barnet (og sannsynligvis enda mer forelderen fordi hvilken forelder ønsker å se barnet sitt ha det vondt?). Bare på denne måten lærer et barn hvilken oppførsel som er feil.

Når et barn løper og faller, gjør det vondt. Da vet et barn at han bør løpe mindre fort neste gang. Hvis et barn klatrer i et tre og faller ut og bryter en arm, skal vi ikke hogge treet. Et barn innser da at han eller hun må være mer forsiktig neste gang han eller hun klatrer i et tre. Et barn som brenner fingrene på fyrstikker, vil være mer forsiktig med de samme fyrstikkene neste gang (eller ikke røre dem i det hele tatt).

Hvis et barn trakasserer en katt, jager den og trekker halen, er det nødvendig å gi barnet et lite trykk. «Føler du det? Det er det du gjør med den katten!» På denne måten lærer et barn å ikke trakassere den katten lenger. Du kan fortelle et barn om ikke å trakassere den katten, men et barn vil raskt tenke "men jeg liker det faktisk". Ord fra foreldre til barn om ting de ikke har lov til, gjør lite inntrykk på barn. Et trykk på fingrene derimot mye mer.

Nok en gang: Jeg er imot vold og historien min handler om et lite korrigerende trykk. Ikke om å slå barna dine til helvete.

Et eksperiment

Det var en gang en som mente at barn ikke skulle begrenses på skolen. Barn måtte kunne eksperimentere og bevege seg fritt. Spesielt måtte gjerdene rundt skolegården fjernes. Gjerdene forsvant. Men i stedet for å bevege seg friere, forble barna alle sammenklemt i nærheten av skolebygningen. Skoleledelsen var overrasket. Hva skjedde?

Gjerdene fungerte som en grense. Barna kunne bevege seg fritt innenfor disse grensene. Nå som gjerdene og grensene var borte, visste ikke barna lenger hvor de kunne og ikke kunne bevege seg fritt fordi de ikke kunne forutse konsekvensene.

Moralen? Barn trenger grenser. Som foreldre er vi der for å sette grenser for barna våre. Dette gagner dem mer enn om de får lov til å gjøre hva de vil, med alle konsekvensene det medfører.

Children and boundaries

When our son was about a year old, he crawled around everywhere. We had a house with open rooms, without doors. And he was fast! In the kitchen there was a container with raw and unpeeled potatoes. At one point, our son was gone. He was under the sink and had found the container of potatoes. Tasty!

As everyone hopefully knows, but especially those with young children, raw potatoes are poisonous. And deadly for young children. We took the potato away and put our son back in the living room. A moment later he was back under the sink. We spoke to him admonishingly: “No! Not!”, put him back in the living room and in no time, he was back under the sink eating the potato.

What we could have done is taking away the potatoes. But if we had once put the potatoes back under the sink because we forgot that we had a child who liked raw potatoes, we might not have had a child anymore.

What did we do? We slapped him on the fingers. He cried and crawled back to the living room himself. After that slap on the fingers, he didn't eat raw potatoes anymore. And the potatoes could stay where they were.

What do I want to say with this anecdote?

In Norway, we are used to not hitting our children. Although there are always people who are an exception. And for the record: I am against violence! But we have also learned that gentle surgeons make stinking wounds. When we told our son not to touch the potatoes, he did it anyway. When we slapped him on the fingers, the negative behaviour disappeared.

Consequences

Sometimes it is necessary for children to experience the consequences of their behaviour. Even though it hurts the child (and probably even more so the parent because what parent wants to see their child in pain?). Only in this way does a child learn which behaviour is wrong.

When a child runs and falls, it hurts. Then a child knows that he should run less fast next time. If a child climbs a tree and falls out and breaks an arm, we should not cut down the tree. A child then realizes that he or she must be more careful the next time he or she climbs a tree. A child who burns his fingers on matches will be more careful with those same matches the next time (or will not touch them at all).

If a child is harassing a cat, chasing it and pulling its tail, it is necessary to give the child a small slap. “Do you feel that? That's what you do with that cat!” In this way, a child learns not to harass that cat anymore. You can tell a child not to harass that cat, but a child may think “but I actually like it”. Words from parents to children about things they are not allowed to do make little impression on children. A slap on the fingers, on the other hand, does much more.

Once again: I am against violence and my story is about a small corrective slap. Not about beating the hell out of your children.

An experiment

Once upon a time there was someone who believed that children should not be restricted at school. Children had to be able to experiment and move freely. In particular, the fences surrounding the schoolyard had to be removed. The fences disappeared. But instead of moving more freely, the children all remained huddled close to the school building. The school management was surprised. What was going on?

The fences functioned as a border. The children could move freely within those boundaries. Now that the fences and boundaries were gone, the children no longer knew where they could and could not move freely because they could not foresee the consequences.

Moral? Children need boundaries. As parents, we are there to set boundaries for our children. This benefits them more than if they are allowed to do whatever they want, with all the consequences that entails.

© Copyright psyke59gradernord.com