(Gjenopp)bygge tillit

• Forhold

(For English scroll down)

Det går sakte å bygge tillit, og det går fort å miste den. Men det er ikke helt sant i sunne forhold.

Tillit

Forholdet ditt forblir positivt når begge partnere reagerer på hverandres følelser, behov og forespørsler. Du er åpent for hva partneren din har å gjøre med og trenger. Du er interessert, har øye og øre for andre. Og dere tar hensyn til hverandre og møter hverandre halvveis. Der det er mulig gjennom handling, ellers gjennom åpenhet: jeg indikerer hva jeg ikke kan tilby og gir dermed klarhet. Hvis partnere fortsetter å tilnærme seg hverandre konstruktivt, kan forholdet tåle et slag. Feil skjer, men de fører ikke umiddelbart til tap av tillit. Feil blir gjenopprettet, tilgitt eller kompensert. De positive opplevelsene dominerer: begge partnere føler seg sett og anerkjent.

Ingen tillit

Et tillitsbrudd mellom partnere kan være et resultat av mange små tillitsbrudd eller ett stort tillitskrasj. I det første tilfellet er det en langvarig opphopning av (noen ganger ubevisste) skuffelser og irritasjoner som ikke har blitt tatt tak i eller mottatt eller ikke har blitt tilstrekkelig tatt tak i, og så «plutselig er det over». I det andre tilfellet har den ene partneren krysset grensen for hva som er akseptabelt for den andre. Dette kan være emosjonell, økonomisk eller seksuell utroskap. Eller bryte avtaler om din egen, partnerens eller barnas sikkerhet, for eksempel gjennom overdreven drikking eller narkotikabruk. Saker som påvirker følelsen av respekt, trygghet og integritet dypt.

Gjenoppbygge tillit

Kan forholdet fortsatt reddes? Hvordan gjenoppretter du tilliten?

Heldigvis kan du også gjenopprette tilliten. Når tilliten er blitt erodert eller brutt, når partnere har distansert seg fra hverandre, finnes det fortsatt en måte å gjenoppbygge tilliten på. Hvis begge parter ønsker å gjøre et nytt forsøk på å reparere forholdet, er det på tide med handling. Overbevis deg selv og andre om ditt sanne ansikt. At du er en pålitelig livsledsager som bryr seg. Men også handling for å vise din anger og besluttsomhet, for å vise at fra nå av kommer partneren din først. Vær oppmerksom på at dette faktisk er HANDLING og ikke bare velmenende ord!

Sørg for at handlingene dine samsvarer med ordene dine: si det du gjør og gjør det du sier. Innrøm når du gjør en feil, og lær av den ved å forbedre deg selv. Snakk alltid sant, selv om «små» ting.

Å bygge og/eller gjenopprette tillit er en prosess som krever dedikasjon. Noen ganger over en lengre periode.

 

---

 

(Re)building trust

Building trust is slow and losing it is fast. But that is not entirely true in healthy relationships.

Trust

Your relationship remains positive when both partners respond to each other's feelings, needs and requests. You are open to what your partner needs and is struggling with. You are interested, have an eye and an ear for the other. And you take each other into account, meet each other halfway. Where possible through action, otherwise through transparency: I indicate what I cannot offer and in doing so I provide clarity. If partners continue to focus constructively on each other, the relationship can withstand a blow. Mistakes occur, but do not immediately lead to a loss of trust. Mistakes are repaired, forgiven or compensated. The positive experiences predominate, both partners feel seen and acknowledged.

No trust

A breach of trust between couples can be the result of many small breaches of trust or one big trust crash. In the first case, there is a long-term accumulation of (sometimes unconscious) disappointments and irritations that have not been addressed or received or not sufficiently addressed, and then “suddenly it is over”. In the second case, a partner has crossed the line of what is still acceptable to the other. This can be emotional, financial or sexual infidelity. Or breaking agreements about the safety of yourself, your partner or children, for example by drinking excessively or using drugs. Matters that deeply affect the feeling of respect, safety and integrity.

Restoring trust

Can the relationship still be saved? How do you restore trust?

Fortunately, you can also restore trust. If trust has been eroded or broken, when partners have become estranged from each other, there is still a possibility to restore trust. If both parties still want to make an attempt to restore the relationship, it is time for action. Convince yourself and the other of your true face. That you are a reliable life partner who cares. But also, action to show your regret and determination, to show that from now on your partner is (indeed) in the first place.

Note that this is indeed ACTION and not just well-intentioned words!

Make sure that your actions and words match. Say what you do and do what you say. Admit when you have made a mistake and learn from it by improving yourself. Always speak the truth, even about 'small' things.

Building and/or restoring trust is a process that requires dedication. Sometimes over a longer period.

 

© Copyright psyke59gradernord.com

---

---

 

Grenser for å bygge motstandskraft

• Barn
• Oppdragelse
• Motstandskraft
• Høflighet

(For English scroll down)

I det siste har jeg mange ganger hørt om personer som synes at foreldre sløyfer med å oppdra barn. At det er de utenlandske barn som er høflig mens norske barn trenger “en gjennomgang”. Også jeg er noen ganger omgitt av barn og voksne som ikke har lært seg normal høflighet, eller at foreldre "lar" barna oppføre seg slik at de er til åpenbar sjenanse for andre. Og når det gjelder barn så synes jeg det er synd, fordi det gjør hverdagen deres tyngre enn nødvendig.

For noen tiår siden var det ganske normalt å oppdra barnet sitt «selvstendig». Alt var tillatt, og ingenting var påkrevd. Som et resultat hadde barn ingen grenser og visste derfor ikke hvor de sto.

Jeg har skrevet tidligere om et eksperiment (se her). Barn trenger grenser. Som foreldre er vi der for å sette grenser for barna våre. Dette gagner dem mer enn om de får lov til å gjøre hva de vil, med alle konsekvensene det medfører.

Men det er ikke bare at foreldrene må sette grenser, men de må også lære barna å være høflig. Mange foreldre gjør barna sine en bjørnetjeneste ved ikke å sette klare og tydelige grenser. Å lære dem å takke, lære dem å være høflige og omtenksomme, øve på øyekontakt og håndtrykk selv om det kanskje er vanskelig. Barn som ikke har tydelige grenser satt med empati og forståelse, kan lettere bli utrygge. De kan få behov for å utagere for å se om de får noen grenser, for å fremprovosere en oppmerksomhet, eller rett og slett for å teste om foreldrene bryr seg. Eller de kan trekke seg tilbake fordi de blir redde og utrygge når de ikke vet hva som ventes av dem.

Man er ikke streng, selv om man prøver å lære barna normal høflighet. Om man er "for snill" og ikke stiller nok krav, gjør man barnet mindre rustet til å møte motstand senere i livet. Det er viktig å lære dem å møte motstand, om de ikke får trening i å møte motstand tidlig, kan livet bli vanskelig. Barn som er trygge og selvstendige, vil også kunne lære seg å være gode og omsorgsfulle medmennesker.

Det må være en selvfølge for at alle foreldre skulle forlange av barna at de oppfyller alle mulige plikter hjemme, som å skylle fatet og sette inn i oppvaskmaskinen eller bære sekken opp på rommet. Dette betyr daglig og stadig påminning i en rolig og respektfull tone.

Men selvfølgelig mener jeg at man skal være raus med kjærlighet og ros også. Det er veldig viktig å vise empati og forståelse, og lage plass for barnets følelser, selv om man setter grenser. Slik at de kan emosjonell utvikle seg. Det er også kjempeviktig å forklare barna hvorfor dette gjør dem til bedre medmennesker. Det hjelper ikke å være streng bare for å være streng uten å forklare hvorfor.

Og til syvende sist: skal man formidle verdier og holdninger ved å forklare hva som er riktig og galt for å skape høflige barn, må man også være høflige mot barna selv.

 

---

 

Boundaries for building resilience

Lately, I have often heard of people who think that parents are neglecting their children. That it is the foreign children who are polite while Norwegian children need to be corrected. I too am sometimes surrounded by children and adults who have not learned normal politeness, or that parents “let” their children behave in a way that is an obvious embarrassment to others. And when it comes to children, I think it is a shame, because it makes their everyday life harder than necessary.

A few decades ago, it was quite normal to raise your child “independently”. Everything was allowed and nothing was required. As a result, children had no boundaries and therefore did not know where they stood.

I have written earlier about an experiment (see here). Children need boundaries. As parents, we are there to set boundaries for our children. This benefits them more than if they are allowed to do whatever they want, with all the consequences that entails.

But it is not only setting boundaries that parents must do, they must also teach their children to be polite. Many parents do their children a disservice by not setting clear and distinct boundaries. Teaching them to say thank you, teaching them to be polite and considerate, practicing eye contact and handshakes even though it may be difficult. Children who do not have clear boundaries set with empathy and understanding can become insecure more easily. They may need to act out to see if they get any boundaries, to provoke attention, or simply to test whether their parents care. Or they may withdraw because they become afraid and insecure when they do not know what is expected of them.

You are not being strict even if you try to teach your children normal politeness. If you are "too kind" and do not make enough demands, you make the child less equipped to face resistance later in life. It is important to teach them to face resistance, if they do not get training in facing resistance early, life can be difficult. Children who are confident and independent will also be able to learn to be good and caring people.

It must be a given for all parents to demand that their children fulfill all possible duties at home, such as rinsing the dishes and putting them in the dishwasher or carrying the backpack up to their room. This means daily and constant reminders in a calm and respectful tone.

But of course I think that you should be generous with love and praise too. It is very important to show empathy and understanding, and make room for the child's feelings, even if you set limits. So that they can develop emotionally. It is also very important to explain to the children why this makes them good people. It does not help to be strict just for the sake of being strict without explaining why.

And last but not least: if you are going to convey values and attitudes by explaining what is right and wrong in order to create polite children, you must also be polite to the children yourself.

 

© Copyright psyke59gradernord.com

---

---

 

Mono No Aware

• livet
• endring

(For English scroll down)

Mono no aware er et japansk konsept og betyr i grove trekk 'å finne skjønnheten i tingenes forgjengelighet'.

Alt som er nå vil ikke være mer en dag. Menneskene i livene våre, oss selv og kanskje til og med vårt syn, hørsel eller vitalitet. Eiendelene som betyr så mye for oss, vil havne i forbrenningsovnen eller i søppelbøtta om noen tiår, hvis de ikke har blitt til støv før da. Dette kan gjøre oss triste, men det kan også gi oss lettheten som vi ofte savner i livene våre.

Det er å være i fred med det som er, det som var, det som skal gå, og det som skal komme... Fordi våre kjære – eller vi – er borte for en dag, kan vi like gjerne innse hvilket gull vi har i hendene med disse menneskene i livene våre og ikke sutre over alle de små detaljene.

Vi trenger ikke bli nedstemt når høsten kommer. Vi kan se tilbake på året som har gått, tenke på hva vi har lært, hva vi gjør eller ikke ønsker å ta med oss inn i det neste året og lære av naturen: det er årstider, ingenting kan blomstre for alltid og hele tiden være i livets beste alder. Vi må la ting gå og hvile for å vokse og blomstre igjen. Endring er den eneste konstanten i livet.

Vi lever som om vi har all tid i verden til de viktige tingene, som vi utsetter fordi vi er opptatt nå med tilbygget/det nye badet/nye bilen/travelt på jobb etc. Bare for å oppdage når vi ligger på dødsleie at vi ikke har levd og alltid har vært opptatt med å jage feil ting.

Mono no aware er overalt. I speilet når jeg merker at det kommer flere og flere linjer rundt øynene mine når jeg smiler. I en vakker soloppgang. På den mosekledde steinen der alle skjellene som ble funnet i sommer ligger. Slitasjemerkene på favorittbuksene mine. Er det synd? Nei, det betyr å leve et liv fullt av latter. Slutten på en vakker vår, sommer og begynnelsen av høsten og begynnelsen av vinteren med sin egen betagende skjønnhet. Et nyttig biliv går mot slutten. Varme på kalde dager.

Å kunne akseptere at ingenting varer evig gir en stor letthet til tilværelsen. Det frigjør oss fra søket etter perfeksjon og det forfengelige ønsket om å beholde alt som det er. Endring er tingenes naturlige 'tilstand'. Det er godt og til og med vakkert å føle nostalgisk over dette noen ganger, men det å akseptere at ting er som de er, i stedet for å desperat klamre seg til det som en gang var, gjør at vi kan gå lettere og med mer takknemlighet gjennom livet.

 

---

 

Mono No Aware

Mono no aware is a Japanese concept and means roughly ‘finding the beauty in the transience of things’.

Everything that is there now will one day no longer be there. The people in our lives, ourselves and perhaps before that our sight, hearing or vitality. The possessions that mean so much to us will be in the incinerator or in the waste paper bin in a few decades, if they have not turned to dust before then. This can make us sad, but it can also give us the lightness that we often miss in our lives.

It is being at peace with the things that are, the things that were, the things that will pass and the things that will come… Because our loved ones – or we – are gone one day, we might as well realise what a gold mine we have in our hands with these people in our lives and not whine so much about all those little details.

We don’t have to get down when autumn comes. We can look back on the past year, think about what we have learned, what we do or do not want to take with us to the next year and learn from nature: there are seasons, nothing can always bloom and be constantly in the prime of its life. We have to let things go and rest in order to be able to grow and bloom again. Change is the only constant factor in life.

We live as if we have all the time in the world for the important things, which we postpone because we are now busy with the extension/the new bathroom/new car/busy at work etc. Only to then discover when we are on our deathbed that we have not lived and were always busy chasing the wrong things.

Mono no aware is everywhere. In the mirror when I notice that more and more lines are appearing around my eyes when I laugh. In a beautiful sunrise. On the moss-covered stone on which all the shells found in the summer lie. The worn spots on my favorite pants. Is that a shame? No, it means a life in which there is enough to laugh about. The end of a beautiful spring, summer and the beginning of autumn and the beginning of winter with its own breathtaking beauty. A useful bee life that comes to an end. Warmth on cold days.

Being able to accept that nothing lasts forever gives a great lightness to existence. It frees us from seeking perfection and vainly wanting to keep everything as it is. Change is the natural ‘state’ of things. It is good and even beautiful to sometimes become wistful about it, but accepting that things are as they are, instead of desperately clinging to what once was, allows us to go through life more lightly and with more appreciation.

 

© Copyright psyke59gradernord.com

---

---