Emojienes språk

• sosiale medier
• ungdom
• Online
• Emoji

(For English scroll dow)

Emojier er morsomme, ikke sant? De ser veldig uskyldige ut, ikke sant? Men hvis du skulle spørre barnet ditt, hva ville de sagt? Slik snakker barn med hverandre om sex, gruppepress og risikoer: i emojier. Et slags «hemmelig språk» som ikke passer for foreldrenes øyne. Slik at disse foreldrene tenker: «Å, det er slik unge mennesker snakker med hverandre i disse dager.»

Men hva blir egentlig sagt?

 

Noen få eksempler:

* Sender du noe annet?

= en forespørsel om et nakenbilde 

 

* Tar du med noe i kveld?

= Avtale om sex med drikke og piller

 

* Kan jeg få noe fra deg hvis jeg sender dette?

= Utveksling av seksuelt materiale (ofte under press)

 

Jenter og gutter på 12, 14 år som sender denne typen ting. Gruppeapper (ofte fra/via skolen) som du må bli med i fordi du ellers er «ute». Snapchats som blir tatt skjermbilder av. Trusler: «Hvis du ikke sender dette, så vet du hva som skjer med deg på skolen i morgen!»

Foreldre og lærere vet eller ser det ofte ikke. Det foreldre og lærere heller ikke ser, er hjelpeløsheten, skammen og tristheten. Jenta som trygler om at videoen hennes skal være offline, gråten bak den lukkede soveromsdøren.

Men det skjer! Hver dag. På Snapchat, i gruppeapper. Ofte usynlig for voksne. Og hvorfor? Ikke fordi de er dårlige, men ofte av uvitenhet. Av frykt for å bli holdt utenfor gruppen.

I en digital verden der alt deles og alt virker mulig, er det på tide at foreldre virkelig har tid og oppmerksomhet til barnet sitt. Sitt ved siden av dem og snakk med dem. Spør dem «Hva mener du med den beskjeden?», «Hva betyr dette?», «Hvordan føler du deg?»

Tingene som sendes er ofte usynlige for oss som foreldre, og derfor ofte ikke uskyldige. Det er på tide at foreldre knekker emoji-koden og får grep om hva barna våre gjør. For å sette søkelyset på det som ellers forblir usynlig.

Forstår du allerede emoji-språket, eller har du en følelse av at det glir mellom fingrene dine?

 

---

 

The language of emojis

Emojis are fun, aren't they? They look very innocent, don't they? But if you were to ask your child, what would they say? This is how children talk to each other about sex, peer pressure and risks: in emojis. A kind of "secret language" that is not suitable for the eyes of the parents. So that those parents think: "Oh, that's how young people talk to each other these days."

But what is actually being said?

 

A few examples:

* Will you send something?

= a request for a nude photo

 

* Will you bring something tonight?

= Appointment for sex with drink and pills

 

* Can I have something from you if I send this?

= Exchange of sexual material (often under pressure)

 

Girls and boys aged 12, 14 who send this kind of thing. Group apps (often from/via school) that you must participate in because otherwise you are "out". Snapchats of which screenshots are taken.

Threats: “If you don’t send this (or that) then you know what will happen to you tomorrow at school!”

Parents and teachers often don’t know or see it. What parents and teachers also don’t see is the helplessness, shame and sadness. The girl who begs for her video to be offline, the crying behind the closed bedroom door. 

But it does happen! Every day. On Snapchat, in group apps. Often invisible to adults. And why? Not because they are bad, but often out of ignorance. Out of fear of being left out of the group.

In a digital world where everything is shared and everything seems possible, it is time for parents to genuinely have time and attention for their child. Sit next to them and talk to them. Ask them “What do you mean with that message?”, “What does this mean?”, “How do you feel?”

The things that are sent are often invisible to us as parents and therefore often not innocent. It’s time for parents to break the emoji code and get a hand on what our kids are doing. To shed light on what otherwise remains invisible.

Do you understand the emoji language yet or do you feel like it’s slipping through your fingers?

 

© Copyright psyke59gradernord.com

---

---

 

Sosiale medier og ditt eget liv

• sosiale medier
• livet

(For English scroll down)

Det er nå vanskelig å forestille seg at det noen gang har vært en tid uten internett. Uten sosiale medier. Uten influensere.

Internettverdenen og den virkelige verden

For stadig flere folk er de filtrerte, redigerte fremmede på sosiale medier menneskene de omgir seg med, og det menneskelige behovet for å være den samme og bli akseptert er enormt. Men hvordan gjør man det, når listen ser ut til å være satt så fryktelig høyt? Ja, der er du med strekkmerkene dine, hendene dine som har mer å gjøre enn å ligge i parafinbad og få masker, i et helt vanlig hus og alle vennene dine som også er for opptatt og for slitne og for langt unna for elleville strandfester.

Høydepunkter kontra bak kulissene

Du bør ikke sammenligne deg med andre i det hele tatt. Selvfølgelig gjør vi alle det noen ganger, men hvor fantastisk det var da alle var mer eller mindre like. Vennene dine hadde alle en hake full av kviser på et eller annet tidspunkt, den superpene jenta viste seg også å kjempe sin egen kamp og noen ganger ikke synes hun var vakker, kvinnene på gravidgymmet hadde alle mer mage etter svangerskapet enn før, alle hadde en dårlig dag nå og da, bokhyller var steder for bøkene dine i stedet for fargekoordinerte bevis på din lærdom.

Og fordi vi alle fortsetter å sammenligne oss selv og ikke lenger er fornøyde med hvem vi er, har følelsene av panikk og depresjon økt enormt, spesielt blant unge jenter. Jeg tror absolutt at alle de ovennevnte tingene «vanner ut» deg. Jo mer du involverer deg i andres meninger, bilder, inntrykk, livsstil, tro og hjernebølger, desto mer mister du dine egne. Ikke lenger i stand til å tenke dine egne tanker. Jo mer du hører om helse, desto mindre vet du hva du vil spise, fordi grønnsaker vil drepe deg, kjøtt vil drepe deg enda mer, og den koppen kaffe du liker vil ha en bitter ettersmak fordi kortisol og dopamin og koffein og insulin og…

Fristende

Det er så fristende å lete etter svar på internett. Som bakgrunn når man lager mat, for etter en dag med barn er det også fint å høre en annen voksen.

Sosiale medier setter folk opp mot hverandre: Kjøttspisere kontra veganere. Miljøvernere kontra bønder. Injiserte kontra ikke-injiserte. Svarte kontra hvite. For en stund siden fantes det til og med en «solkrem-smører kontra ikke-solkrem-smører». Og ikke alle faller inn i en bekmørk depresjon av å scrolle rundt. Men det er en stor fallgruve. Det er ikke ment å gjøre deg mer tilkoblet, smartere eller lykkeligere. De selger rett og slett ikke så mye til lykkelige mennesker med gode, personlige relasjoner og en stor intellektuell kapasitet.

Det er ingenting galt med en god idé i ny og ne. Det kan være lærerikt å se hvordan andre tilnærmer seg ting. Men før i tiden kom noe sånt som en gnist som tente noe inni deg. En samtale med noen, en karakter i en bok, et intervju i et blad, noens fem minutter med berømmelse på TV med en idé som appellerte til deg. Hvordan du deretter ga innhold til den ideen var opp til deg. Opp til din egen kreativitet. Du kunne anvende den fullstendig i ditt eget liv og gjøre den til din egen i stedet for å tilpasse ditt eget liv til formen som alle de andre har laget.

Spør deg selv hvordan du kan gjøre ting bedre i ditt eget liv.

 

---

 

Social media and your own life

These days, it is hard to imagine that there ever was a time without the internet. Without social media. Without influencers.

The internet world and the real world

For more and more people, the filtered, edited strangers on social media are the people they surround themselves with and the human need to be the same and to be accepted is enormous. But how do you do that, when the bar seems to be set so horribly high? Yes, there you are with your stretch marks, your hands that have more to do than lie in paraffin baths and get masks, in a very ordinary house and all your friends who are also too busy and too tired and too far away for wild beach parties.

Highlights versus behind the scenes

You should not compare yourself to others at all. Of course we all do that sometimes, but how wonderful it was when everyone was more or less the same. Your friends all had a chin full of pimples at one time or another, that super pretty girl also turned out to be fighting her own battle and sometimes not finding herself beautiful, the women at pregnancy gym all had more belly after their pregnancy than before, everyone had a bad day now and then, bookcases were places for your books instead of color-coordinated proof of your intellect.

And because we all keep comparing ourselves and are no longer satisfied with who we are, feelings of panic and depression have increased enormously, especially among young girls. I absolutely believe that all of the above-mentioned things ‘dilute’ you. The more you get involved with the opinions, the pictures, the impressions, the lifestyles, the beliefs and brainwaves of others, the more you lose your own. No longer being able to think your own thoughts. The more you hear about health, the less you know what you want to eat because vegetables will kill you, meat will kill you even more and that cup of coffee you enjoy will have a bitter aftertaste because cortisol and dopamine and caffeine and insulin and...

Tempting

It is so tempting to look for answers on the internet. As a background when cooking because after a day with children, hearing from another adult is also nice.

Social media pits people against each other: Meat eaters versus vegans. Environmentalists versus farmers. Injected versus uninjected. Black versus white. A while back there was even a 'sunscreen-applicators versus non-sunscreen-applicators'. And not everyone falls into a pitch-black depression from scrolling around. But it is a huge pitfall. It is not intended to make you more connected, smarter or happier. They simply don't sell that much to happy people with good, personal relationships and a great intellectual capacity.

There is nothing wrong with a good idea every now and then. It can be instructive to see how others approach things. But in the past, something like that came as a spark that ignited something inside you. A conversation with someone, a character in a book, an interview in a magazine, someone's five minutes of fame on TV with an idea that appealed to you. How you then gave substance to that idea was up to you. Up to your own creativity. You could apply it completely to your own life and make it your own instead of fitting your own life into the mold that all those others have made.

Ask yourself how you can do things better in your own life.

 

© Copyright psyke59gradernord.com

---

---