Hvordan blir jeg kvitt diagnosen?

• Diagnose

I Norge blir mange diagnostisert for det ene eller det andre. Det er ofte slik at personen ikke gjenkjenner seg selv i den diagnosen i det hele tatt. Det kan noen ganger ta opptil 20 år før, etter en second opinion, at det viser seg at diagnosen som ble gitt var feil. Og til tross for at diagnosen var uberettiget, kan den aktuelle personen fortsatt behandles (for eksempel ved medisinering) for den diagnosen.

Hvordan blir du kvitt den diagnosen?

Når noen blir diagnostisert, kan dette ikke bevises med objektive målinger, som for eksempel ved hjelp av en CT-skanning eller gjennom blodprøver. Og til den tiden vet vi ingenting med sikkerhet i det hele tatt. Når noen blir diagnostisert, er dette faktisk en klassifisering: en samling av symptomer som beskrevet i den psykiatriske håndboken DSM IV og, nå DSM V.

Dessverre finnes det en misforståelse at klassifikasjoner er psykiatriske diagnoser. Det er det ikke. DSM er en forkortelse for 'diagnostic statistical manual'. Du kan konkludere fra tillegget 'diagnostic' at en DSM-klassifisering er en diagnose. Mange gjør det også. De snakker til og med om DSM-diagnosen. DETTE ER UKORREKT!

Ulike ting!

Diagnose og klassifisering er to helt forskjellige ting. Klassifisering betyr å søke etter den best passende etiketten. Hvilken lidelse passer best med denne samlingen av klager? Alle, inkludert pasienten selv, kan klassifisere. Ingen spesifikk kunnskap er nødvendig. Mange gjør det også. Alt du trenger for dette, er spørreskjemaer, flytdiagrammer og symptomlister (inkludert DSM-5) som finnes online.

En stor ulempe ved klassifikasjoner er at de har utseendet av en klargjort forklaring på en persons klager eller dysfunksjon, mens virkeligheten er vanligvis mye mer komplisert og komplekst. I motsetning til en diagnose er en klassifisering upersonlig: universell, generell, ufullstendig og ikke-nyansert. En klassifisering er statisk: du har sykdommen eller har den ikke. En klassifisering forklarer ikke noe og har ingen behandlingsverdi for pasienten. Faktisk, hvis pasienten bare får en klassifisering, så er sjansene stor at pasienten føler seg uhørt og ikke forstått.

En bedre vei

Det er mye mer rettferdig å gi folk en ekte og personlig diagnose. Den er personlig: unik, detaljert, komplett og nyansert. Dette er viktig, fordi en diagnose må være nyttig, både for pasienten og for helsepersonell, og gir i det minste svar på tre spørsmål. 

1. Hva lider pasienten av (hva er klagene eller symptomene)? 
2. Hva trenger pasienten (hva er omsorgsbehovet)? 
3. Og til slutt: Hvor sannsynlig vil behandlingen bli (hva er prognosen)? 

En psykiatrisk diagnose er dynamisk, dvs. alltid i bevegelse, foranderlig. En diagnose ser tilbake i tid, plasserer klagerne i nåtiden og ser fremover i fremtiden.

Du kan gjøre noe!

Hvis du ikke finner deg selv i den gitte diagnosen (fordi den faktisk ikke er mye mer enn en klassifisering), så har den ingen bruk! Bli kvitt den! Be om en personlig, beskrivende diagnose (du kan kreve dette fordi du har rett til det!), hvor du gjenkjenner deg selv i og som du kan fortsette med. Hvis du ikke har en, vil du forbli i konflikt med utøverne, og dette vil stå i veien for din gjenoppretting.

© Copyright psyke59gradernord.com

Må vi ikke tvinge barna til å si unnskyld?

• Barn
• Oppdragelse

Barn kopierer adferd til voksne, og derfor er det viktig at vi voksne sier unnskyld når vi har gjort feil. Det er også viktig at barn lærer seg å si unnskyld. Uansett om det kommer innenfra eller utenfra. En kan ikke forvente at et treårig barn som har såret et annet barn vet hvor motivasjonen kommer fra for å si unnskyld.

Jeg er enig med at en viktig forutsetning for et ordentlig unnskyld er at barnet forstår at man har forvoldt noen skade. Men har barnehage barn som 2 eller 3 år gamle allerede lært seg hva som er empati? Neppe.

Det er viktig at en unnskyld hos barn som er litt eldre har mening. At de skjønner at de har såret noen. Hvis det er en konflikt mellom barn er det som voksne å komme inn og prøve å forstå hva som har skjedd. Kanskje du kan spørre barna hva som har skjedd. Prøv å være rolig.

Det kan oppleves som dypt urettferdig for barnet om det blir pålagt å si unnskyld uten at man finner ut hva som faktisk har skjedd.

Det viktige er at barnet ikke skammer seg for den man er, men for hva man har gjort.

© Copyright psyke59gradernord.com

HSP og være foreldre

• Høysensitiv
• Barn
• foreldre
• HSP

Jeg husker det som det skjedde i går. Jeg ville virkelig være mor. Det virket fantastisk å jobbe ved siden av moderskapet. Å kunne gjøre husarbeidet og ha tid til hobbyer. Den første delen av drømmen viste seg å være vanskelig. Å bli gravid var ikke en selvfølge, og jeg er veldig takknemlig for at jeg kan kalle meg en mor til to friske barn. Resten av drømmen er et eventyr. Hver far og mor vet at dette ikke er virkeligheten.

Tross alt, hvordan er det egentlig - som HSP foreldre?

Det er umulig å ha tilstrekkelig kvalitetstid for dine barn og mann i tillegg til jobben. Også å gjøre huset ditt og å fokusere på dine hobbyer. Og hvis dette er umulig for en vanlig mor, er det sikkert tilfelle for en HSP-mor. La meg være klar, det er også noen ganger denne kjærlige moren forvandler seg plutselig fra engel til heks. Og de barna? De kan plutselig vende seg fra å være søte til skikkelige monstre. Er det virkelig så ille? Vel… Ja og nei. Det er en slags blanding av en perfekt familie med torden og lyn. Fordi på den ene siden er det full av glede med familien, men på den annen side vil jeg med kjærlighet limen dem bak murtapeten, for å si det sånn.

Spenningen ligger konstant på lur

Alle sammen har vi et travelt liv. Kombinasjonen av arbeid, barn, og sosialt liv kan kreve mye energi fra deg. Og etter en travel dag på jobb, full av den daglige hektikken, strømmer det noen ganger bare over. Og så går matlagingen bra. Men der stopper det også. Og med en HSP-forelder kan flammen bare flyte inn i pannen når barna bråker eller krangler.

Følelser vandrer

Etterpå føler jeg meg selvfølgelig skyldig. Som psykolog burde jeg vel vite hvordan jeg skulle ha et helikopterblikk? Jeg skulle ha en positivt tilnærming til alt og utstråle fred og ro. Det kan være mulig at du blir frustrert over at du ikke klarer å holde det perfekte bildet, og at du skammer deg over din korte lunte. Du tror kanskje at du ikke er en god forelder.

Understimuleringen av å være for mye hjemme

Å være forelder har veldig fine sider. Det gir humoristiske og noen ganger morsomme øyeblikk. Det kan være fint å være hjemme ut fra kjærlighet og omsorg for barna dine. Men det gjelder ikke alle, og noen ganger tar denne perioden for lang tid. Spesielt den stimulus-søkende HSP kan bli lei av for mye rutine og regularitet. Eller de savner intellektuelle utfordringer, selvutvikling og kreativitet. Og de ekstroverte HSP kan savne modne samtaler. Dette gjør at de kan føle seg nede og trist. Det betyr at du ikke vil være den hyggeligste forelder.

Hva kan du gjøre mot dette?

1. Aksepter det faktum at bildet i hodet ditt ikke er virkelighet. Alle har sine egne følelser. Dine barn også.
2. Se nøye på hverandre. Hvem blir over-stimulert? Hvem trenger hvile, plass og søvn? Pass på at det er et rolig sted hvor du, din partner eller barna kan trekke seg tilbake. Men også: hvem trenger å bli stimulert?
3. Bli kjent med dine egne signaler og bli tydelig at du er sliten og muligens mindre tålmodig. Det er viktig at de andre familiemedlemmer forstår hva som skjer.
4. Fortsett å gjøre ting for deg selv, slik at du kan lade opp. Hvis du øker din energi, har du også mer energi til å gi.
5. Ikke ta deg selv for mye på alvor.
6. Gå ut. Trening og frisk luft er bra for deg.
7. Ikke sammenlign deg med andre.
8. Tør å avvike fra rutinene og listene dine.

© Copyright psyke59gradernord.com